| I 1787 utarbeidet
magistraten i Christiania en oversikt over alle
eiendommer i Christiania. Hensikten var å
kartlegge det brannutstyret som byens mange hus
og gårder til en hver tid skulle ha. Listen
ble trykket og høyst sannsynlig mangfoldiggjort
blant byens hus- og gårdeiere. Ett eksemplar
er bevart i Byarkivet.
Fortegnelsen viser ikke bare hvordan deler av byens
brannvesen ble organsiert, men gir også et
komplett bilde av alle eiendomsbesittere i byen
i året 1787.
Både skannet og transkribert
Bruk menyen i den grå rammen til høyre.
Du kan se kilden både i skannet form og som
avskrift (transkripsjon). Du kan velge mellom liten
og stor fil. Den transkriberte fortegnelsen har
vi delt inn etter byens ulike kvarterer. Her kan
du også gå fra hver enkelt transkripsjon
til den originale kilden.
"Fortegnelse
Over hvad Brand-redskaber et hvert Huus eller
Gaard i Christianiæ Bye og Forstæder,
paa egen Bekostning, skal være forsynet
med og altiid have i forsvarlig og god Stand,
der i Kiøb, Salg, Mageskifte eller Arv
skal følge huuset i Følge Brand-Anordningen
af 24 Februarii 1714, i hvis Mangel Huus-Eyerne
vil upaatvivelig være forfaldne i den
Mulct Høystbemeldte Anordning bestemmer.
Forfattet i Christiania af den samlede Brand-Inqvisition
den 14 Junii og approberet af Stadens Magistrat
den 17 Julii 1787". |
|
Brannvern
Etter at Oslo brant i 1624 og Kristian 4. beordret
gjenoppbygging av en ny by i mur og stein, håpet
kongen å unngå nye, større bybranner.
Oslo, som hadde vært en by vesentlig bestående
av trehus, hadde lett blitt offer for flammenes
rov flere ganger. Siden 1137 hadde byen brent åtte-ni
ganger, ofte med fatale utfall.
I 1686 ble Christiania rammet av sin første
brannkatastrofe. Murtvangen var ikke gjennomført
konsekvent, særlig ikke i den fattigste delen
av byen i nord. En tredel av byens hus ble offer
for flammenes rov.
På 1700-tallet ble det gjort alvorlige anstrengelser
for å forhindre nye brannkatastrofer. Vi ser
da at byens styre i større grad enn før
engasjerte seg i kampen mot ildebrann. Fra begynnelsen
av 1700-tallet finnes flere eksempler på at
byens magistrat ytret bekymring for den brannfare
sjøbodene representerte. De var bygget i
tre, og de lå tett i tett.
 |
Kart
over Christiania 1794/95. Selv om de fleste
husene i byens sentrum var bygget av mur og
stein, fantes det unntak som vakte bekymring. |
I 1708 gikk det galt. Seksti sjøboder brant
ned og brannen stoppet ikke før den nådde
den solide murbebyggelsen fra Kristian 4s. dager.
Denne brannen, og et par-tre mindre etterfølgende
branner, gjorde at man utvidet murtvangen til å
gjelde to hundre meter rundt bykjernen. Byen fikk
nå også et fast brannkorps.
Men både i 1720 og 1721 herjet ilden i Christiania.
I 1733 godkjente kongen nye og mer restriktive regler
for brannvesenet i Oslo, særlig ble straffene
for uaktsom omgang med ild skjerpet. Piper som var
mye i bruk, skulle feies opp til seks ganger i året.
Det ble forbud mot bruk av levende lys, blant annt
på loft og i stall, og tjenestefolk fikk ikke
tenne lys eller legge i ovn eller peis uten herren
eller fruens samtykke. Utenfor hver gård skulle
det dessuten stå en tønne med vann.
I 1787 utarbeidet magistraten en fortegnelse over
alle gårder i byen og hvilke brannredskaper
hver enkelt gård skulle være oppsatt
med. I følge Brannanordning av 24. februar
1714 skulle utstyret følge huset, ikke eier.
Jo større gården var, jo flere bøtter
og spann skulle den ha. Omtrent samtidig ble det
vanlig med faste brannvakter om natten i byen. Ti
vektere gikk rundt og patruljerte, klar til å
slukke eventuelle branntilløp.
Kilde: Knut Sprauten,
"Byen ved festningen", Oslo bys historie,
bind 2, Oslo 1992
|
