Oslo kommune

Magistraten var kommunens sentraladministrasjon fram til 1922, og det omfattende magistratsarkivet er følgelig en hovedkilde til opplysninger om den kommunale virksomheten. Arkivet inneholder imidlertid også bl.a. en del forskjellige manntall, en samling borgerbrev, separasjonsprotokoller og valgstyreprotokoller.

Magistratsarkivet oppbevares dels i Byarkivet, dels i Statsarkivet i Oslo. Som en hovedregel kan man si at de rent kommunale delene er i Byarkivet, mens arkivsaker som har oppstått som følge av oppgaver staten senere har overtatt, har havnet i Statsarkivet.

Definisjon av Magistratsarkiv
Mens man i Statsarkivet har brukt begrepet "Magistrater" om alle arkiver de oppbevarer etter byenes lokale organer utenom de stadig eksisterende statlige embedene; prester, byfogder, politimestre og byskrivere samt domstolene, bruker vi i Byarkivet begrepet "Magistratsarkiv" utelukkende om arkivene som er oppstått ved magistratens kontor. Underliggende organer og kommisjoner som magistraten deltok i, regner vi som egne arkivskapere. Dette gjelder bl.a. reguleringskommisjonen og kirkeinspeksjonen.

Historikk
Magistratens historiske røtter går helt tilbake til midten av 1200-tallet, selv om begrepet "magistrat" først oppstår ved midten av 1600-tallet. I utgangspunktet var magistraten et utvalg av byens husfaste menn som skulle styre byen sammen med forskjellige kongelige embedsmenn. Hvordan disse ble valgt eller oppnevnt, er ikke kjent.

I Kristian IVs bylov av 1619 ble det fastslått at lensherrene skulle føre kontroll med byenes magistrater. Samtidig ble preget av borgerrepresentasjon svekket. Ved innføringen av eneveldet i 1660 ble magistratene oppnevnt av kongen, som en del av hans embedsverk.

Magistratene besto på 1600-tallet av et relativt stort antall medlemmer, i Kristiania åtte mann. Antallet ble stadig redusert, og fra ca. 1690 til 1819 var det i Kristiania fire, deretter to, og fra 1828 tre. I de fleste småbyene var det bare én mann.

Magistratens leder hadde fram til 1828 tittelen Magistratspresident, deretter Borgermester, en tittel som tidligere var blitt brukt på nestlederen. De øvrige medlemmene ble kalt rådmenn helt fram til 1894, da alle ble kalt borgermestre.

Magistratene ble opphevet 1. juli 1922 (lov av 09.03.1917), men kommunene ble gitt adgang til å ansette en rent kommunal borgermester og rådmenn. I Kristiania valgte kunne således de tre borgermestrene fortsette som kommunale tjenestemenn, men hver for seg fikk de reduserte arbeidsopgaver idet man økte antallet til seks. En ny lovendring i 1938 medførte at Borgermestertittelen falt bort. Kommunens administrative leder fikk da tittelen Finansrådmann.

Organisasjon og oppgaver
Magistraten var i utgangspunktet et kollegium. Det vil si at alle sakene skulle avgjøres i fellesskap. For tiden før 1660 utgjør magistraten dermed en klar parallell til senere tideres Formannskap.

Utover på 1800-tallet begynte saksmengden å stige voldsomt. Samtidig var nye demokratiske institusjoner i ferd med å overta den politiske makten. Magistraten endret seg i løpet av et par mannsaldre fra å være byens styre til å være dens sentrale administrasjon. Opprinnelig hadde Magistraten også flere domstolfunksjoner, men de fleste av disse ble tidlig fraskilt og de siste, bl.a. skifteretten, i 1866.

Allerede i 1828 ble det fastsatt en viss arbeidsfordeling mellom Magistratens medlemmer, og denne ble endret litt etter hvert, men arkivfunksjonene var felles til og med 1863.

Fra nyttår 1864 ble arbeidet lagt helt om. De fleste sakene ble nå bare behandlet av ett medlem, og arkivdanningen ble endret slik at de førte hver sin journal og kopibok. Korrespondansen ble arkivert som "journalsaker", dvs. etter journalnummer, og følgelig ble det også tre serier her.

Arbeidsfordelingen ble i hovedsak slik at Borgermesteren (også kalt avd. A) fikk økonomi og tekniske saker. 1. rådmann (avd. B) fikk kirke, skole, fattig- og sykehusvesen. 2. rådmann (avd. C) fikk eiendoms- og finanssakene, overformynderi, valg- og manntallsvesen. Det ble gjort mindre endringer i 1872 og 1875, og i 1880 ble avdelingsbetegnelsene endret slik at Borgermesteren (I avd.) fikk økonomi, valg, manntall og tekniske saker. 1. rådmann (II avd.) fikk eiendommer, finanssaker, justis og helse. 2. rådmann (III avd.) fikk næringsliv, kirke, og skole.

Fattigvesenet fikk sin egen rent kommunale direktør, som senere ble benevnt "adjungert borgermester", da medkommende møtte i magistratsmøtene og i Formannskapet når fattigvesen-saker ble behandlet der. For fullstendig oversikt henvises til Christiania kommune 1837 - 1887 s. 26 ff.

Fra nyttår 1908 skjedde en ny omlegging, slik at I avd. og II. avd. nærmest byttet portefølje. "Første Borgermester" fikk dermed all styring med kommunens økonomi og utviklet seg til en slags overborgermester som alle saker fra de andre avdelingene skulle godkjennes av når de hadde økonomiske konsekvenser.

Arkivoversikt
Magistraten har etterlatt seg store arkiver, selv om alt middelaldermaterialet og mye fra enevoldstida er gått tapt. I Statsarkivet finnes alminnelig korrespondanse fra 1768 til 1815, kopibøker fra 1720 til 1841, sesjonsprotokoller fra 1702 til 1921, en del borgerruller, manntall o.l., regnskaper og en del kommisjonsarkiver m.m. som Statsarkivet regler som en del av magistratsarkivet. De fleste seriene opphører imidlertid i løpet av 1800-tallets første halvdel.

Byarkivet har journaler fra 1811 av, kopibøker fra 1815 av og korrepondanse fra 1816 av. Enkeltsaker forekommer av og til uttatt - sannsynligvis lagt som bilag i senere sak - men antallet hele bind eller bokser/kasetter som mangler er svært lite. Selve sakarkivet er i sin helhet ordnet som journalsaker, unntatt 2. avdeling fra 1916 av. Dette er ordnet etter et primitivt alfabetisk emnesystem. Det vises til katalog s. 39.

Bruken av pakkesaker - dvs. at man tar ut særlig omfattende saker og legger disse i "pakker" utenom arkivets hovedsystem - er svært beskjeden og nok i sin helhet utført på 1900-tallet. Vi har imidlertid ikke forsøkt å rekonstruere en tidligere arkivorden ved legge disse tilbake i hovedsystemet.

Hver av avdelingene hadde i utgangspunktet ett arkivsystem, men de aller siste årene hadde to av avdelingene egne systemer for spesielle klart adskilte saksområder med omfattende korrespondanse; finans-, eiendoms-, skatte-, jury-, bevillings- og legatsaker. Noen av disse inneholder ikke det man anså å være saker av varig verdi, og journaler, kopibøker og korrespondanse er kassert.

I tillegg til disse systemene finnes et stort eiendomsarkiv med eget register fra tidsperioden 1880 til 1923 og seks bokser med reguleringssaker fra 1871 til 1883.

Borgerskapssaker
Borgerbrevet har siden middelalderen vært symbolet på en manns status som fullverdig medlem av et bysamfunn. Det var flere typer borgerskap. Det fornemste var handelsborgerskapet, og følgelig var det også dyrest å skaffe seg. Det ga - i motsetning til høkerborgerskapet - rett til handel på utlandet. Høkeren kunne bare drive småhandel med lokale varer eller varer kjøpt hos en handelsborger.

Håndverksborgerskapene sto også høyt så lenge laugene hadde makt. Når myndighetene utover 1700-tallet lempet på laugstvangen, sank flere håndverk straks adskillig i status, selv om det også tidligere hadde vært stor forskjell på f.eks. en gullsmed og en grovsmed. Laugenes betydning var imidlertid aldri så sterk i en liten provinsby som Kristiania var før 1814, som f.eks. i de store tyske byene.

Den siste tradisjonelle kategorien borgerskap var skipperborgerskapet som ga rett til å føre skip i utenriksfart og å omsette de varene en bragte til kai.

Borgerbrev ble meddelt av magistraten etter skriftlig søknad. Før 1837 ble søknadene forelagt de eligerte, men synes ikke å ha blitt behandlet av det senere formannskapet. Årsaken til dette ligger sannsynligvis i sakenes mengde. Store mengder søknader finnes i Statsarkivet, mens det i Byarkivet finnes en mindre samling borgerbrev som ble tilbakelevert etter at innehaveren hadde avviklet/solgt forretningen eller var død.

Katalogen har alfabetisk register over disse. De fleste borgerrullene finnes i Statsarkivet. Kun perioden 1879 - 1896 finnes i Byarkivet. Rullene har svært kortfattede opplysninger.

Bevillinger og manntall
Søknader om bevilling til salg eller skjenking av øl og brennevin ble behandlet av avd. C, senere III avd. og fram til 1878 ført i den alminnelige brevjournalen. For periodene 1879 - 1883 og 1895 - 1922 finnes egne "Øl- og vinjournaler". Se katalog s. 174 ff.

Magistraten hadde ansvaret for å holde valgmanntall inntil opprettelsen av Kristiania kommunale folkeregister 01.01.1906. Manntallsmaterialet i Byarkivet er derfor svært omfattende og dekker perioden 1817 til 1904. Det består alt vesentlig av protokoller.

Selve manntallene har opplysninger om de stemmeberettigedes navn, statsborgerlige stilling, når, hvor og ved hvilken alder man har avlagt ed til konstitusjonen. I et merknadsfelt er det normalt ført adresse, etter 1884 innføres det at man har betalt sin skatt, da stemmeretten var avhengig av det. Det vises ellers til katalogen s. 176 ff.