Oslo kommune

Byarkivet

Til Hovedportal Ledige stillinger Kontakt Om Nettstedet Søk Søk

   
Vår hovedside   
Byhistorie  
Administrasjonshistorie   
Bygning og eiendom    
Slektshistorie   
Privatarkiver   
Rettighetsdokumentasjon   
Retten til innsyn   
Arkivfag   
Alfabetisk register    
     
     
     
   
     
     
 
 

 

 
Munthe i Kristiania-skolen
 


Av Bård Alsvik

Margrethe Munthe, damen bak blant andre "Da klokken klang", "På låven sitter nissen" og "Å jeg vet en seter", var ikke bare forfatterinne, men også lærerinne i Oslo hele sitt yrkesliv fra 1888 til 1920. Hvem var hun, og hva finner vi i arkivene etter henne?

Vaterland, Bolteløkka og Lilleborg
Margrethe Munte tok middelskoleeksamen ved Nissens pikeskole i Kristiania og utdannet seg som lærerinne i 1883. I januar måned 1888 finner vi henne for første gang på lønningslistene ved Vaterland skole. Hun fikk da en begynnerlønn på seksti kroner måneden, noe som var under halvparten av hva lærerne på skolen tjente, og 23 kroner mindre enn hva de mest garvede lærerinnene fikk. I 1893 forsvinner hun imidlertid ut av lønningslistene for så å dukke opp igjen i 1895, da med en lønn på nesten nitti kroner. Hva hun har gjort i de to årene hun var borte fra skolen, er for oss ukjent.

I 1898 står en ny skole ferdig i byens ytterkant – på Bolteløkka. Men først den 15. april 1902 står det notert i lønningsprotokollen fra Vaterland at "Frk. Margrethe Munthe udgaar som overflyttet til Bolteløkka skole". Ved Bolteløkka skulle hun bli i 18 år. I lønningsprotokollen fra 1920 står hun oppført med en årslønn på 4 800 kroner, men at hun fra 1. august 1920 overflyttes til Lilleborg skole. Hun begynner sin tid på Lilleborg som sykemeldt ut august måned. I vikarregnskapet fra skolen står det at Frøken Eldbjørg Ekaas vikarierer for henne. Med dette regnskapet forsvinner også alle spor etter Margrethe Munthe i Kristiania-skolene. Antakeligvis tiltrer hun aldri stillingen på Lilleborg ved å være der selv, og samme år søker hun om avskjed med pensjon, 60 år gammel.

Munthes pedagogiske idé
Det er dessverre få eller ingen spor etter Margrethe Munthes pedagogiske arbeid ved Kristiania-skolene. Forholder vi oss imidlertid til Norsk Biografisk Leksikon (1940), fremstår hun som en lærerinne som hadde en særegen evne til å komme i nær kontakt med elevene, og "leve sig inn i deres tankegang og følelsesliv i sorg som i glede og gi dem igjen det som et klokt og fint menneskesinn kunde gi i kraft av begavelse og erfaring".

Hennes tallrike barnesanger ble skapt på disse erafringene. Elevene på Bolteløkka skole kan med andre ord ha vært modeller for Margrethe Munthe. I skolehverdagen hentet hun sin inspirasjon og kanskje var "Kaja og Maja" virkelige elever som hadde tråkket i en eller annen Akers-bondes kløvereng på jakt etter bær.


Da Munthes første sankbok "Kom skal vi synge" kom ut i 1905, fantes det nesten bare utenlandske barnesanger i Norge – mange med et traurigt innhold. Sangene ble derfor godt mottatt. De første par tiårene av 1900-tallet var Margrethe Munthe enerådende på dette feltet.

Langt opp mot vår tid har sangene vært en viktig del av barns "sangunivers". Tekstenes moralske innhold virker imidlertid litt underlig på oss i dag. Hun fremtrer som både streng og pedantisk med fraser som: "bare se men ikke røre", "nei, nei, gutt, dette må bli slutt!" og "Nei, jeg skal si deg at ingen liker de stygge barna som går og skriker". Sangene var likevel forankret i en pedagogisk ide hun var alene om å utvikle, og hun underviste andre lærere i hvordan sang og lek kunne brukes for å gjøre barneoppdragelsen mer lysbetont, både for voksne og barn.

Margrethe Munthe skrev dessuten ikke bare sanger med høy pekefingerføring. "Hurra for deg" og "Å jeg vet en seter" er eksempler på dette, og hennes radikale side kommer frem i blant annet "På låven sitter nissen", der hun ønsket å gi barna et lystigere alternativ til de mer høytidlige julesangene.

Den strenge lærerinne?
I arkivene etter Boltekløkka skole finner vi likevel eksempler på den strenge Margrethe Munthe. I skolens "Straffebog" ser vi at hun har vært framme med spanskrøret flere ganger.

Første gang i 1902, da åtte år gamle Kristian fikk "fem slag ris for tyveri". Ett par år senere, den 22. juni 1904, ble tolv år gamle Henry servert "tre slag ris for løgn og tyveri". Og året etter fikk ni år gamle Oskar "fem slag ris for løgn og skulking". Vi skal imidlertid huske på at denne type straff ikke var noe uvanlig i skolen for hundre år siden. Straffen ble gjerne utmålt i samråd med overlæreren, eller i noen tilfeller med mor eller far. I 1909 fikk Frits på elleve år smake frøken Munthes ris med mor til stede "for at ha aapnet, læst og tilintetgjort et brev til hans mor fra lærerinden, samt for løgn angaaende samme brev". Det måtte dessuten være en annen lærer til stede når straffen ble gitt, som vitne for at alt gikk sømmelig for seg.

Margrethe Munthes elever fikk imidlertid gode karakter, kan vi se av vitnesbyrd-protokollen fra Bolteløkka. I 1917 hadde hun avgangsklasse for piker, og ingen hadde dårligere karakter en "Godt". Pikene kom i stor grad fra middelklassehjem, men også en og annen arbeiderjente fantes i klassen. Best i klassen var stallmester-datter Hedvig med bare "Megeter".

Etter at hun fikk innvilget pensjonen i 1920 var Margrethe Munthe bosatt i Italia i flere år. Hun døde ugift i 1931, 71 år gammel.

Margrethe Munthe synges imidlertid ennå i de tusen hjem. Hun er med oss i julefeiringen og ved godnattstunden for de små håpefulle. Sangene er også udødeliggjort ved en rekke plateinnspillinger, senest med Mari Maurstads innspilling som har bidratt til å få fram ironien ved de voksnes oppdragerrolle – en ironi som Margrethe Munthe kanskje så selv!

Selv om man kan ane lærerinnens pekefinger i sangene, så har de, med Øivind Ankers ord fra 1940 "så meget frisk charme og genuin forståelse av barnesinnet, at de vil leve som de har levd hos tusener av barn, enkle og opprinnlige som det billede de gir av forfatterinnen selv".

Tilbake