Oslo kommune

I den katolske kirkes kalender er den 15. mai merkedagen for St. Hallvard. Den unge Hallvard fra Lierbygda, har kommet i skyggen av sine mer kjente helgenbrødre St. Hans og St. Olav hva feiring angår. Men før i tiden, og særlig sønnafjells, var St. Hallvars dag den viktigste helligdagen av dem alle. Men i Oslo er St. Hallvard med oss året rundt som skytshelgen for byen og som en del av byvåpenet. Vi finner ham på kommunens brevark, på kommunale biler og som pryd på servise når prominente gjester setter seg til bords i Oslo rådhus. Like naturlig er det at han pryder samtlige sider på kommunens web-hotell.

Byvåpenet, utformet av den tyske professor Karl Emil Döpler, slik det ble brukt i Kristiania etter 1892 (Håndkolorert original i Byarkivet)

Byvåpenet symboliserer St. Hallvard, med helgenattributter i begge hendene, dvs. de tre pilene som han ble drept med og møllestenen som skulle senke ham til bunns i Drammensfjorden. For St. Hallvards føtter ligger en naken kvinne, som et symbol på voldsofferet han mente å redde. St. Halvard sitter på en løvetrone iført en enkel, helskåren og høyrød langkjortel uten folder. En grå kappe om skuldrene festet med en kostbar ovalspenne eller knute på høyre side. Han troner som en rank yngling, helt uten skjeggpryd, i motsetning til en del tidligere tiders byvåpen, og han bærer krigerhjelm under sin gyldne glorie.

St. Halvard preger også gamle dokumenter i Byarkivet, her i form av et lakksegl fra byens Ingeniørvesen.

Sagnet om St. Hallvard

Hallvard Vebjørnsson ble født på gården Huseby i Lier et par tiår inn på 1000-tallet. Han var sønn av Vebjørn og kona Torny, som ironisk nok var kusinen til en annen helgen, Olav den Hellige. Hallvard var kristent oppdratt og hadde fulgt med sin far på flere utenlandsreiser for å drive handel. Den 15. mai 1043, skulle den da et par og tjue år gamle Hallvard entre båten sin for å krysse Drammensfjorden. Da kom det løpende en kvinne som var forfulgt av tre menn som beskyldte henne for tyveri. Kvinnen bedyret sin uskyld og ba om å bli rodd over fjorden fordi hun fryktet for sitt liv. Hallvard trodde godt om kvinnen og rodde i vei med kvinnen ombord. De tre mennene tok dem igjen med en annen båt og beskyldte Hallvard for å hjelpe den tyvaktige kvinnen. Hallvard nektet imidlertid å høre på mennene. Dette hisset dem opp, og til slutt tok en av karene buen og skjøt Hallvard med en pil i halsen. Kvinnen slo de i hjel, og likene ble rodd til land. For å skjule udåden ble kvinnen begravd i fjæra, mens storbondesønnen Hallvard ble dumpet i sjøen med en kvernstein rundt halsen. Men liket fløt opp igjen og ble funnet. Ved Hallvars grav begynte det å skje mange andre jærtegn. Han ble dyrket som martyr fordi han døde i forsvar for en uskyldig kvinne, og fikk etter hvert status som helgen. I 1053 ga kong Harald Sigurdssønn ordre om å grave opp liket og flyttet det til Mariakirken i Oslo. Der ble det plassert i et forgyldt sølvskrin og satt bak alteret. I 1130 sto Oslos nye kirke ferdig. Den fikk navnet St. Halvardskirken, og det hellige skrinet ble flyttet dit.
Kilder: http://www.katolsk.no/biografi/hallvard.htm Line M. Grønvold "Oslo byvåpen: St. Hallvard bytter rekvisitter" i Tobias 4/2000.	Sagaen kaller Hallvard for yngling, og det eldste Hallvardsbildet viser en ung, lyshåret bondegutt. Det er da kanskje grunn til å hevde at det er misvisende når Hallvard i tre av utkastene til byvåpen fra 1890-tallet (over), fremstilles som en middelaldrende mann med skjegg. (Alle originaler i Byarkivet)