Oslo kommune

Byarkivet


Vår hovedside
Byhistorie
Administrasjonshistorie
Bygning og eiendom
Slektshistorie
Privatarkiver
Rettighetsdokumentasjon
Retten til innsyn
Arkivfag
Alfabetisk register

www.oslo.kommune.no

Kontakt oss

Om nettstedet

Jakt i Marka

Foto fra Skogvesenets arkiv, 1924

Vi har lest i dagspressen at jegere fra Oslo godt kunne tenke seg å delta i den høstlige elgjakta i kommunens skoger, som hittil bare har vært forbeholdt kommunens egne ansatte.

Jakt, og ikke minst jakt i kommunens skoger, har lenge vært et kontroversielt tema. Det har ikke bare vært et spørsmål om hvem som skal drive jakt, men også, og kanskje særlig, et spørsmål om det overhodet skal jaktes så nær byen der turfolk ferdes.

De første spor etter en organsiert jakt i kommunens skoger, finner vi i en bystyresak fra 1916. I henhold til en innstilling fra eiendomsutvalget, som var

det utvalget som tok seg av kommunens eiendommer utenfor byens grenser, hadde skogkonsulenten i kommunen utarbeidet regler for bortleie av jaktretten. 10 kort à kr 25 skulle utstedes for Frognerseter- og Sognsskogen og 20 kort à kr 10 for eiendommen i Maridalen. Magistraten (datidens sentraladministrasjon) støttet forslaget, men stilte seg likevel tvilende til om kommunens skoger kunne romme så mange jegere på en gang. Saken gikk likevel gjennom i bystyret, og i august 1917 ble det igangsatt jakt i Maridalen og i området mellom Sognsvann og Frognerseteren.

Foto:Schmidt-Jensen, Skogvesenets arkiv, 1962

Men det varte ikke lenge før protestene strømmet inn. "Man kan være saa forsigtig som man vil, saa kan der ske en ulykke – der flyver op en fugl og man kaster geværet til kinden og skyter, ingen kan garantere, at der ikke sitter en bærplukker i skuddlinjen ..." , sa representanten Strandmyr fra Bystyrets talerstol i 1920. 1. september samme år la formannskapet ned forbud mot all jakt i kommunens skoger.

Folk tok seg likevel til rette. I 1925 ga formannskapet borgermesteren myndighet til på kommunens vegne å begjære tiltale og straff i anledning av straffbare handlinger som var begått mot kommunen. Ulovlig jakt var en slik handling. Til lensmannen i Aker, der kommunens skoger lå, ble det meldt om skyting både her og der, men som oftest slapp tjuvjegerne unna med byttet.

Neste gang jakta i Marka kom opp i bystyret var på 1960-tallet. Skogvesenets rikholdige klipparkiv, som er avlevert til Byarkivet, gir et godt innblikk i hvordan jakta gikk turgåerne på nervene løs. Tjuvjegerne var aktive også nå, men så lenge det var forbud mot jakt i kommunens skoger, var det først og fremst den jakta som foregikk på godseier Løvenskiolds 350 000 dekar store skogsområder som turfolket ville ha slutt på.

Faksimile av Aftenposten 28. september 1963

I 1962 leverte bystyrerepresentant og sosialkontrollør Reidar Eriksen inn en forespørsel til bystyret som lød: "På hvilken måte kan Oslo kommune sikre turfolkets liv og ferdsel i Oslomarka i jakttida?". På 1960-tallet kunne det nemlig virke som om det var et absolutt krav å gå med rød topplue for å unngå å bli forvekselt med skogens konge de fire ukene jakta pågikk fra den 27. september. Glemte man topplua, så gikk det kanskje sånn som det gikk med tyttebærplukkeren, som en søndag under elgjakta fikk seg en alvorlig forskrekkelse da geværkulene suste om ørene på ham.

Nå gikk det bra med tyttebærplukkeren, og alle historiene om turfolk som fikk seg et ublidt møte med jegernes børser, var nok vel så fantastiske som jegerenes egne jakthistorier. Og skal vi tro den daværende skogsjefen i Oslo, Arne Vaa, så hadde det kun vært én jaktulykke

i Marka de førti årene han hadde hatt sitt virke i skogen, og det hadde visstnok gått utover jegeren selv. Likevel var det betenkelig, mente Reidar Eriksen, at elgjegere var på jakt i skogen fra det lysnet om morgenen til tusmørket satte inn om kvelden, ofte helt ned til tettbebyggelsen, og at varsel ble sendt ut om at turfolk måtte holde seg til stier og veier for å unngå farlige situasjoner. Et minstekrav burde være at jakta foregikk på hverdager, men på sikt måtte jakta totalforbys, foreslo Eriksen.

Saken ble sendt til formannskapet, og endte opp i en innstilling fra teknisk rådmann, Paul Grøstad, som igjen støttet seg til skogsjefens uttalelse. Grøstad sa seg enig med skogsjefen at turgåere sikkert ville "føle seg besværet og kanhende også engstelige hvis de kommer bort i jakt under sine turer". Men Grøstad, som skogsjefen, mente at totalforbud ikke var aktuelt. Elgen gjorde så stor skade på ungskogen at det heller var et spørsmål om man ikke også i kommunens skoger, hvor det som kjent var forbud mot jakt, burde åpne for "desimering av elg og rådyrstammen ... i form av avliving ved spesielt uttatte, dyktige og ansvarsbevisste personer".

Den største faren i rådmannens og skogsjefens øyne, var publikums manglende evne, "og muligens vilje, til å vurdere de faremomenter som måtte finnes". Rådmannen foreslo derfor at informasjonen rundt jakta burde styrkes, blant annet gjennom et nærere samarbeid med Friluftsrådet.

Saken ble kun forelagt bystyret til referat da den ble behandlet dagen før elgjakta tok til i slutten av september 1963. Samme dag introduserte Turistforeningen i tradisjonens tro sin søndagstur i Aftenposten, denne gang fra Sollia til Kjaglia og ned til Bjørgum sag i Vestmarka. Men to dager senere, den 28. september, slo Turistforeningen kontra under

Faksimile av Arbeiderbladet,
25 september 1965

overskriften: "Gå ikke Søndagens tur!" Den foreslåtte traseen gikk rett gjennom Løvenskiolds jaktterreng i Vestmarka, men også ferdsel i Nordmarka forøvrig ble det advart mot. Denne advarselen kom som "et meget ubehagelig og kraftig a propos til det som skjedde i Oslo bystyre", skrev Arbeiderbladet samme dag. Men ingen ting ble gjort for å stramme inn på jakta.

Like sikkert som at det var jakt, dukket saken om å forby, og i hvert fall begrense jakta til hverdagene opp hvert år i avisene utover 1960-tallet. "Den eksklusive jakt som jager oss fra Oslomarka", kalte Reidar Eriksen det i en kronikk i Arbeiderbladet i 1966, i et nytt forsøk på å få gjennomslag for sin sak. I 1967 ble da også saken tatt opp for tredje gang. Det ble da fattet vedtak om å innlede forhandlinger med grunneierene om å begrense jakta til ukas fem første dager.

I mellomtiden hadde kommunen ervervet den såkalte Rausjø skog i Østmarka. Her hadde kommunen åpnet for "profesjonell" jakt på elg, noe som ble det første skritt i retning av den ordning vi har i dag med begrenset jakt i kommunens skoger.

Skogsjef Arne Vaa på befaring 1954, foto fra Skogvesenets arkiv.

Elgstammen hadde nemlig tatt seg kraftig opp siden Løvenskiold begynte sin jakt i 1949. Da flatehogsten ble utbredt på slutten av 1960-tallet, tok elgstammen seg ytterligere opp, noe som førte til økende elgskade på skogen og mange dyr som tok seg en bytur når snøen lå som verst. I 1970 ble det derfor innført "rettet avskyting" i kommunens skoger. Det innebar at man bevisst skulle gå inn for å skåne produktive kalvkuer og skyte "uprouktive" dyr som kalver og okser. Etter søknad fra Skogvesenet i 1974, godkjente Statens Viltundersøkelse at kommunen kunne felle fem dyr de tre-fire første dagene i uken med utplukkede mannskaper. Kvoten ble senere utvidet til omlag

19 dyr, hvorav omtrent halvparten ble felt i Oslo og resten i kommunens skoger i Enebakk og Ski.

I år (2001) felles det 48 elg og 40 rådyr i kommunens del av Marka. Prinsippet om "utplukkede mannskaper" og "rettet avskyting" har blitt stående, og da til "hobbyjegerenes" ergrelse. Men turfolket er kanskje fornøyd? I Nordmarkas søndre del – sør for Bjørnsjøen – er det innført såkalt "helgefredning". Og i dette området kan i hvert fall markatraverne la den røde topplua være hjemme i helgene.

Artikkelen er lagt ut første gang oktober 2001

bard.alsvik@byarkivet.oslo.kommune.no

Tilbake

Tidligere artikler