Oslo kommune

Byarkivet


Vår hovedside
Byhistorie
Administrasjonshistorie
Bygning og eiendom
Slektshistorie
Privatarkiver
Rettighetsdokumentasjon
Retten til innsyn
Arkivfag
Alfabetisk register

Til seters for å gjøre seg fet

Av Bård Alsvik

Klara Berthelsen fra Børstad gård i Vang var en av initiativtakerne til "barne- reisene" under krigen.	Det var en gang en varmhjertet kvinne som hadde fått nyss om at folk i Oslo hadde så dårlig med mat. Hun bodde på gården Børstad, en gild gård i Vang på Hedmarken, og hadde like mye hjerterom som husrom. Landet var rammet av krig, og særlig barna led under lite og dårlig mat. - Hva om jeg og mine sambygdinger åpner våre hjem og inviterer noen av oslobarna hit, tenkte hun julen 1942. Ikke lenge etterpå satt en del kvinner og barn seg på toget nordover fra hovedstaden for å oppleve en jul de sent ville glemme.
Margot og geitekillingen.	Nå fant folket på Hedmarken barna så tynne og skralle at de syntes at flere barn måtte få komme "til seters for å gjøre seg fete". Også fjerne forbindelser i daler og bygder sa seg villig til å ta i mot barn fra byen. Snøballen begynte å rulle, og til Oslo Menighetspleiers Fellesutvalg, som organiserte det hele i byen, strømmet innbydelsene inn fra bygdene på Østlandet.
Opprop før legekontroll i Studentersamfundets store sal.	Ved de enkelte skolene i byen gikk det gjetord om den behandlingen og maten de kunne få. Men alle kunne ikke få dra. Tilsynslærerene og skolelegen sto for utplukkingen. Skolelegesjefen hadde lenge sett hvordan oslobarna stadig ble tynnere, hvordan konsentrasjonen sviktet på skolebenken og hvordan motstandsevnen overfor sykdommer var tydelig nedsatt. De som trengte det mest ble plukket ut, til skuffelse for dem som satt igjen og til glede for de utvalgte.

Barnelege Eyvind Ek i aksjon.

Før avreisen måtte alle barna sjekkes for sykdommer og utøy. Man kunne jo ikke risikere at barna tok med seg smitte til sine pleieforeldre! Og vondt var det innimellom for doktor og søstre å nekte barna tur til fjells, enten det skyltes bronkitt eller andre lettere sykdommer. Men alt ble gjort som gjøres kunne for å få dem på reisefot. Manglende difterivaksine ble satt på stedet. Og kravlet det en liten lus i et guttehue eller ved rota til jentenes lange musfletter, kunne kam og avlusningsmiddel fjerne utøyet ganske raskt.

På fremveien kjente vi ikke hverandre, så da ble det litt stivt, skrev en pike om togreisen. Men dette ser da riktig så lystig ut!	Med Øsfoldbanen, Kongsvingerbanen, Dovrebanen, Valdresbanen og Bergensbanen ble barna spredd utover bygdene. Her var barn av fabrikkarbeidere og fabrikkeiere, grosserere og disponenter, håndverkere og sjøfolk. Nesten like blide var de alle sammen for å komme bort fra mor og far, og fra byen hvor krigen var dem så alt for nære.
Lille Arne (5 år) med merkelapp rundt halsen, en av de 67 barna under skolepliktig alder som fikk reise til fjells.	Lille Arild på bare fem år hadde mor i byen som måtte opereres. Da Arild ble satt på toget, og for første gang var på egen hånd med bare fremmede, knyttet han seg straks til en større gutt. Men da gutten gikk av noen stasjoner før Arild, kom tårene trillende. Vel framme i Drangedal møtte han imidlertid en snill dame som sjekket lappen rundt halsen til Arild der det sto hva han het og hvor han skulle. Smilet kom raskt tilbake, og så bar det til fjells.
Margot på hesteryggen hos søskenparet Kristine og Jørgen Lensegrav.	Tårer var det også hos Margot, men det var først når hun måtte dra hjem igjen til byen. Hun krøp inn i pleieforeldrenes hjerter, og da oppholdet var forbi orket de ikke å følge henne til stasjonen. Men Margot fikk komme igjen flere ganger til "onkel" Jørgen og "tante" Kristine, og fikk sitte på hesten som var det morsomste hun visste.
- Mor, jeg har mistet en tann! Ved hjemkomsten på Vestbanen etter nesten 40 dager hos pleieforeldre.	Store forandringer var skjedd med barna da de kom hjem og møtte mor på stasjonen. Tanna som var felt under landoppholdet måtte straks vises frem på perrongen på Vestbanen. 7 313 oslobarn ble sendt ut på bygdene fra 1942 til sommeren 1944. I gjennomsnitt var de borte i 40 dager og ble nesten to kilo tyngre.
Skolelegesjef L. Stoltenberg.	Denne vektøkningen har vært av uvurderlig betydning for barna, idet den selvfølgelig ikke alene gir uttrykk for en bedring av holdet, men en fornyelse og en bedring av helsen i det hele, skrev skolelegesjefen Stoltenberg i september 1944. Dette må karateriseres som et meget godt resultat, praktisk talt det som vi ser ved våre kommunale feriekolonier og som vi er meget vel fornøyde med.
Snipp snapp, snute, eventyret er ute. Kanskje vinker et nytt i det fjerne ...	Nå var vi i den gamle byen igjen, skrev Else fra Sagene skole i sin stil om reisen. På Østbanestasjonen var det yrende liv av mennesker. Så blei vi hilst velkommen hjem og spurt om litt av hvert. Else syntes det luktet så vondt i byen. Hva hadde ikke fjellufta gjort med henne! Men når vi traff igjen alle kjente, fortsatte Else, var det allikevel hyggelig å komme hjem. - Vi trøster oss med at vi får komme til Ål til sommeren, tilføyer Marit. Da skal vi på setra, og vi går bare og gleder oss.
Alle fotoene er fra fotoalbumet Oslo Menighetspleiers Fellesutvalgs Barnereiser des. 1942 - juli 1944, avlevert fra Sagene skole til Byarkivet august 2002. Albumet inneholder originale bilder og tekst forfattet under krigen.

Litt statistikk over barnereisene 1942-1944

Tilbake

Statistikk over barnereisene