Oslo kommune

Byarkivet

Til Hovedportal Ledige stillinger Kontakt Om Nettstedet Søk Søk

   
Vår hovedside   
Byhistorie  
Administrasjonshistorie   
Bygning og eiendom    
Slektshistorie   
Privatarkiver   
Rettighetsdokumentasjon   
Retten til innsyn   
Arkivfag   
Alfabetisk register    
     
     
     
   
     
     
 
 

 

Om fattigvesenet

 

Fattigomsorgen har alltid vært en av kommunenes viktigste oppgaver. De arkivene denne virksomheten har skapt, har også vært enorme. Det aller meste av dette er i Kristiania gått tapt i tidens løp, men det finnes fortsatt store mengder arkivalia. Disse gir både mye sosialhistorie og en mengde personhistoriske opplysninger til glede for en del slektsgranskere.

Historikk og organisasjon
Omsorgen for de fattige var kirkens oppgave i middelalderen, og har vært sognets eller kommunens i nyere tid. Opprettelsen av fattigkommisjonen i Kristiania i 1741 var det første tilløp til dagens system med politiske råd og utvalg.

Kommisjonens sammensetning ble forandret en rekke ganger. Navnet ble rett etter siste krig endret til Forsorgsstyret og i 1964 til Sosialstyret. Ved opprettelsen av bydelsadministrasjoner i 1988 ble Sosialstyret lagt ned og erstattet med Bystyrets helse- og sosialkomité.

Fattigvesenet fikk egen administrasjon i form av et fast sekretær allerede i 1847. I 1877 ble administrasjonen delt i et ekspedisjonskontor og et hjemstavnskontor, men allerede ti år senere ble sekretæren felles overordnet, og stillingen ble endret til direktør. Han omtales også som "den adjungerte borgermester", da han møtte deltok i Magistratens og Formannskapets møter når disse behandlet saker som angikk fattigvesenet.

Fattigkommisjonen hadde i den tidligste tiden behandlingen av alle saker vedrørende varig understøttelse. Saksmengden økte imidlertid så sterkt at kommisjonsmedlemmene fikk fullmakter til innvilging av stønad. I 1874 ble enkeltsakene om midlertidig understøttelse overlatt til et "tilsynsutvalg" i hvert enkelt fattigdistrikt. Disse utvalgene hadde også tilsyn med de som var gitt fast understøttelse av fattigkommisjonen. Antallet fattigdistrikter økte fra seks i 1878 til femten i 1916. Tilsynet med fattige som var utsatt til forpleining ble organisert som et eget fattigdistrikt, likeså tilsynet med herbergene.

Hvem ble understøttet?
Fattigloven av 1863 opererte med tre kategorier klienter:

  1. Foreldreløse barn og sinnsyke
  2. Gamle, syke og vanføre
  3. Friske folk som ble understøttet. I den siste kategorien skulle regelmessig understøttelse bare skje med fire grupper:
    • Barn som var forlatt av foreldrene eller som måtte skilles fra disse på grunn av deres slette levned
    • Enker med barn
    • Ugifte kvinner med barn
    • Forlatte koner med barn

I tillegg kom de som ble forpleid i sykehus, sinnsykeasyl eller abnormeanstalter samt de som mottok særunderstøttelser, det vil si hjelp til å dekke lege- eller medisinregninger, betaling for jordmor eller innleggelse på friplass på fødselsstiftelsen og - sist men ikke minst - gravferdshjelp.

De som kunne understøttes med penger, skulle understøttes med det. Ellers skulle de plasseres i fattigstuer, arbeidshus eller til forpleining i private hjem. Det siste var særlig utbredt for sinnsyke og barn.

Arkivoversikt
De arkivsakene Fattigvesenet i Kristiania har etterlatt seg, kan grovt deles i tre grupper:

  • Arkivsaker fra fattigkommisjonen og dens sekretær
  • Arkivsaker fra inspektoratet
  • Arkivsaker fra de enkelte fattigdistriktene

Fra fattigkommisjonen og dens sekretær er bevart forhandlingsprotokoller, brevjournaler og journalregistre fra ca. 1830 til 1930. I 1877 ble tildelingen av økonomisk nødhjelp overført fra politiet til fattigvesenet, og det ble ført egne "sykejournaler", hvor bidrag til lege, sykehusinnleggelse og medisiner ble innført. Slike er bevart fra 1844 til 1930.

Fra inspektoratet er bevart årsregistre over fattigunderstøttede (kalt hjemstavnsregistre) fra 1882 til 1916 og forhørsprotokoller for hjemstavnsundersøkelser fra 1878 til 1930. De siste utgjør 234 bind om beskriver minst ett hundre tusen personer livsløp fra vugge til fattigforstanderens kontor. (se eget kapittel)

Fra de enkelte fattigdistriktene er det i de fleste tilfellene bevart noen manntalls- eller understøttelsesprotokoller. I noen få tilfeller utgjør dette omlag en hyllemeter, og gir da en brukbar oversikt over distriktets fattige i noen tidsperioder. I de fleste tilfellene er det derimot bare små fragmenter av arkivene som er bevart.

Fra herbergekretsen er det ikke bevart noe, mens det fra Kontoret for utsatte er bevart manntallsprotokoller så å si komplett, men dessverre uten register. (se eget kapittel)

Arkivet etter Fattigvesenet i Aker er ikke ferdig ordnet, men forhandlingsprotokoller, brevjournaler, kopibøker og en del eldre legds- og understøttelsesprotokoller er registrert. Det finnes dessuten en stor mengde klientjournaler, men inngangen til disse er ikke kjent.

Hjemstavnsundersøkelsene

Bakgrunnen for at man tok opp forhør av de understøttede for "å bringe deres rette hjemstavn på det rene", var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Dette ble definert som den kommunen hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. Utlendinger måtte ha fem års opphold i Norge for å få hjemstavnsrett. Omstreifere og andre hjemstavnsløse ble dekket ved statlige bidrag.

Forhørene forteller når og hvor personen er født, foreldrenes navn og stilling og hvor vedkommende har bodd fra fødselen til han eller hun søker hjelp. Det legges vekt på om vedkommende har hatt understøttelse tidligere og i så fall hvor. Tilføyelser til forhørene viser at inspektoratet i mange tilfeller søkte å verifisere opplysningene som ble fortalt. Det ble også notert videre, dersom en klient med midlertidig understøttelse kom igjen senere og trengte ytterligere hjelp.

Hjemstavnsforhørene er en svært god genealogisk kilde, men da de ofte inneholder opplysninger vedrørende farskap og av typen "indlagt paa Byens Sygehus for Syphilis" er de belagt med åtti års klausul for alminnelig bruk.

Kontoret for utsatte
Å plassere den fattige til forpleining i et privat hjem var tidligere en vanlig brukt understøttelse. Slike utsettelser ble administrert av Kontoret for utsatte, som også foretok to årlige inspeksjoner av alle klientene, en varslet og en ikke-varslet.

Klientene ble delt opp i tre avdelinger i henhold til inndelingen i fattigloven av 1863 (se ovenfor) og det ble ført egne manntallsprotokoller for hver avdeling. 3. avdeling ble i praksis bare ikke-foreldreløse barn.

Protokollene inneholder klientens navn, bakgrunsnen for utsettelsen, for barn også foreldrenes navn, stilling og adresse, fødselsår (ofte fødselsdato), når og hvor utsatt, tilleggsytelser - som for eksempel klær til konfirmasjon - hjemstavn, utsettelsens opphør og merknader. Klientene gis ved innføringen et løpenummer, som de normalt beholder så lenge de er satt ut. Hvis flere søsken settes ut, gis disse løpenummer etter hverandre. Hver protokoll dekker en tidsperiode på ti - femten år, slik at klienten ofte finnes i flere av periodene.


Tilbake
 

 

Historikk og organisasjon

Hvem ble understøttet

Arkivoversikt

Hjemstavns-
undersøkelsene

Kontoret for utsatte