Oslo kommune

På denne siden presenterer vi tjue mer eller mindre ukjente kart over gamle Aker-gårder.

Kartene er tegnet av elever ved Vinterlandbruksskolen i Kristiania i perioden 1889-1926, som en del av undervisningen ved skolen. Kartene er antakeligvis kjøpt av Aker kommunes oppmålingsvesen og stammer fra dette arkivet.

Klikk på lenkene i teksten utenfor hvert bilde for å se kartene i større format, eller bruk lenkene i den grå rammen til høyre.

	Blindern nedre kjenner vi i dag som "Prestegården" på hjørnet av Blinderveien/Prestegårdsveien. Den kanskje mest kjente beboeren her har vært Jørgen Moe, som var prest i Vestre Aker 1871-1877. Midt på 1700-tallet var det imidlertid Halvor Blindern som regjerte på Blindern. Han hadde en betydelig sosial posisjon og var landskjent for sine "bondegjerninger", blant annet som en av de aller første som prøvde seg med potetdyrking.
	Bygdøy Kongsgård står i den unike posisjon at dens historie kan føres i detalj tilbake til 1300 tallet. I begynnelsen lå den inn under klosteret på Hovedøya, men ble kongelig eiendom fra 1305, for så å falle på klosterets hender, helt til kongen inndro klostergodset ved reformasjonen i 1532. Omkring 1630 ble gården avlsgård (ladegård) under Akershus slott. Fra da av tjente gården som sommerresidens for visestattholderen. Først i 1730-årene ble hovedbygningen, som senere ble kongsgård, oppført. Gården forsatte å være sommersted for de høyeste embetsmennene i distriktet. Den kongelige tradisjon med gården som sommerresidens, ble imidlertid først innført med kong Haakon i 1906. Hans sønn, Olav, videreførte tradisjonen fram til sin død i 1991.
	På 1500-tallet ble det aller meste av Ekeberg hovedgård utlagt som bymark. Kongen sto som eier av gården, men borgerne fikk ha sine dyr på beite på eiendommen. I 1778 ble gården solgt av kronen til Søren Andreas Røhrt, og i 1781 ble den en landets eneste stamhus (eiendom som udelelig skulle gå i arv). Gården var i Røhrts eie fram til den kom på kommunens hender i 1933. I dag er det kun hovedbygningen, som ble reist i 1771, som er igjen av det opprinnelige gårdsanlegget.
	Frogner hovedgård er i dag bedre kjent som lokaler for Oslo Bymuseum og nærmeste nabo til Vigelandsanlegget. Men opprinnelig var dette en av de virkelige store og staslige gårdene i Aker. Gården kan spores helt tilbake til middelalderen. Før reformasjonen var gården en del av klostergodset. Kongen eide den i vel hundre år før byens rikeste mann, Selius Marselis, tok pant i den. I 1667 ble gården solgt til en annen Christiania profil, Nils Toller. Men den kanskje mest kjente eieren var Bernt Anker som ga gården betegnelsen "Hovedgård" etter å ha lagt Ullevål gård inn under den rett før 1800. Gårdens siste eier var kjøpmann Fredrik Gade. Hans etterkommere bodde på Frogner til 1909 da Bymuseet flyttet inn i deler av hovedbygningen.
	For Aker-bøndene var Grimelund et politisk maktsentrum på 1800-tallet. Her satt Hans Hansen Mørk, biskop i Trondheim, og Aker-bøndenes representant på det første ordentlige Storting. Hans Mørk hadde tydeligvis store sosiale ambisjoner, noe som hovedbygningen bærer preg av. Grimelund er i dag helt utparsellert, men gårdstunet, med et digert tuntre foran hovedhuset, står igjen og minner om fordums prakt.
	I "Om bygnings-skikken i Norge" omtaler Eilert Sundt våningshuset på Hoff gård, som var reist på 1850-tallet, som en moderne og tidsmessig bygning. Gården hadde fra gammelt av tilhørt klosteret på Hovedøya, men etter reformasjonen ble den gitt av kongen til borgermester Oluf Glad. Siden 1805 har samme familie eid gården. I dag huser bygningen firmaet Accendo som driver med industridesign og produktutvikling.
	Hovin gård var opprinnelig en av de aller største gårdene i Østre Aker. Den ble siden delt i 7 bruk: Søndre-, Mellom-, og Nordre Hovin, Solberg, Volla og Østre- og Vestre Ødegården. I moderne tid er Hovin mest kjent for teglverksvirksomheten på eiendommen. Kartet du kan se her er fra Mellom Hovin. Foruten A/S Hovind Gaard & Teglverk, skulle eiendommen komme til å gi plass til Standard Telefon og Kabelfabrik A/S og Oslo Trelastkompani Ltd.
	Nordre Huseby utgjorde den ene halvparten av Huseby gård, som antakeligvis er en gammel gård, kanskje fra 800-tallet. Gården nevnes første gang på 1400-tallet. Som så mange andre gårder i Aker var den en del av klostergodset, til kongen konfiskerte den under reformasjonen på 1530-tallet. Fram til 1663 var den Krongods. I 1770 finner vi brukeren Morten Huseby på gården. I 1863 ble gården delt i en søndre og nordre del. I 1918 ble Nordre Huseby kjøpt av staten til militært bruk. Under krigen bygde tyskerne en leir for panserregimentet på Huseby, som Garden siden overtok. Våningshuset ble revet da Gardeleieren ekspanderte med en ny befalskantine.
	Lambertseter er i dag mest kjent som navn på Oslos første drabantby. Opprinnelig het gården Seter. Tidlig på 1600-tallet ble gården drevet av en mann med navn Lambert, og derav navnet Lambertseter. Under krongodssalget i 1660-årene kom gården over på private hender. Siden hadde den en rekke eiere, derav Oslo-bispen Hans Munch. I 1932 kjøpte Oslo kommune gården. Våningshuset, som er fra 1825, fungerer i dag som bydelshus.
	Lovisenberg var en av byens fineste løkkeiendommer. Opprinnelig var det snakk om to løkker, men fra 1745 ble de drevet sammen av Mads Leerberg. Fra da av var Lovisenberg en ren bruksløkke. I 1789 kjøpte kapellan Paul Holst eiendommen og bygde et lyststed her. Navnet Lovisenberg kom først i bruk på 1790-tallet da daværende eier, Johan G. Bautlen, ga den navn etter sin kone Lovise. Lovisenberg fikk sin virkelige storhetstid da Fritz Heinrich Frølich kjøpte den i 1853. Han anla en gedigen hage med trær, busker, broer og dammer hvor han satte ut kreps og fisk. I 1882 utstedte daværende eier, kjøpmann O. Kiær, et gavebrev på eiendommen til Diakonissesykehuset. Sykehusanlegget skulle snart spise opp hele eiendommen, men hovedhuset ble stående og huser i dag Loveisenberginstituttet.
	Nordberg het opprinnelig Lille Sogn, men fikk sitt nye navn ved kongelig resolusjon i 1810. Gården hadde da vært på bondehender siden 1783 og fortsatte med det opp mot vår tid. Gårdstunet regnes i dag som et av de best bevarte tun i det som før var Aker. Kjernen i hovedbygningen er fra andre halvpart av 1700-tallet. Det er bygget i empire-stil. Gården har også en drengestue med innebygd svalgang. Antakeligvis var dette det opprinnelige våningshuset, reist tidlig på 1700-tall.
	Nordtvet gårds historie er lik de aller fleste andre gårder i Aker: først klostergods, så krongods fra 1534 og fra slutten av 1600-tallet privat eid. Det kan imidlertid nevnes at gården lå inn under Linderud gård fra 1769 til 1803. Om den siste bonden på Nordtvet gård fortelles det at han ga opp et bruk på Sinsen på slutten av 1930-tallet for å startet på nytt, langt vekk fra byens mas. Vel ti år etter eksproprierte kommunen Nordtvet for å bygge boligblokker på eiendommen. Så raskt skjedde utviklingen i det som i dag er Groruddalen. I dag drives det gartneri og keramikkverksted på gården. Bydelsforvaltningen disponerer hovedbygningen. I Stabburet, som opprinnelig sto på Nedre Grorud, finner vi blant annet Groruddalen Historielag.
	Også Smedstad var klostergods. På gården sto det en trekirke, hvor det ble holdt gudstjenester så sent som i 1590-årene. Smestad var udelt til den ble kjøpt av oppsitteren Jacob Olssøn Smestad i 1700. Da ble den delt i Nedre - og Øvre Smedstad. I motsetning til Nedre Smestad, der våningshuset er bevart, er Øvre Smestad for lengst borte. Gården brant i 1914, og i 1922 ble eiendommen kjøpt av Aker kommune som la den ut for salg til villabebyggelse. Øvre Smedstad hadde fem husmannsplasser under seg, deriblant Makrellbekken og Heggeli.
	Ris gård har vært privateid siden 1749. I 1784 kjøpte Halvor Torgersen gården, og denne slekten skulle komme til å sitte på gården helt fram til 1938. Etter en voldsom brann i 1946, var det bare stabburet og hovedhuset som sto igjen. Sistenevnte er et panelt laftehus i to etasjer, et av de største våningshusene i Aker. Huset ble bygget i 1805, og fredet i 1924. Gården drev storstilt melkeproduksjon, og selv etter at det meste av jorda var utparsellert på 1920-tallet, fortsatte folket på Ris med melkekyr, men da med dyra inne året rundt. Paul Skajem kjøpte gården i 1938. Plantesenteret som drives på gården i dag, bærer enda hans navn.
	Søndre Hovin var en av syv deler av Hovin gård. Her som på Mellom Hovin (se denne) ble det drevet teglverk fra 1911. På 1600-tallet var Hovin drevet av en av byens rikeste menn, landkommissær Johan Garmann, som eide Christianias staseligste bygg, Rådhusgata 7. Sannsynligvis var det han som ga Søndre Hovin en herskapelig bebyggelse, i hvert fall bodde en enke etter han der i 1693. Hovedbygningen var i én etasje, og de gjennomgående værelsene tyder på at bygningen kan ha vært fra Garmanns tid. På gården var det også en barokkhage, og på hagens sørside gikk det en mektig allé som fortsatt mot Ulven gård. Våningshuset fra 1600-tallet ble antakeligvis revet da vedlikeholdet sviktet. Et nytt hus ble bygget, og det benyttes i dag som barnehage.
	Søndre Tåsen ble kjøpt av den da kjente arkitekten bergråd Christian Collett i 1816, og som året etter skulle stå for ombyggingen av Oslo Bispegård. Collett hadde store arkitektoniske vyer, og gikk straks i gang med å oppføre den prektige, og på den tiden usedvanlige murbygningen som ennå står i Tåsenveien 71. Solide konstruksjoner, originale planløsninger og arkitektoniske finesser fasinerte Arno Berg da han målte opp og rekonstruerte den på 1950-tallet.
	Nordre Tåsen var opprinnelig en del av klostergodset under Nonneseter, men fra 1537 ble den lagt inn under Kansler forlening. I 1701 overtok general Hausmann gården. Så, i 1794, kom gården inn under John Collett på Ullevål gård. En ny hovedbygning ble reist i 1811, og den ble malt hvit og grønn, samme fargesammensetning som på Ullevål. I 1834 ble gården på nytt skilt ut som eget bruk. To år senere, i 1836, ble et nytt våningshus reist, muligens på basis av det gamle fra Colletts tid.
	Ullevål Store var kjent langt utover Akers grenser for sitt foregangsjordbruk. Eieren på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, John Collett, var særlig kjent for sine komposter. Dessuten hadde gården et parkanlegg som man ikke så maken til noe sted i Aker. Mange honnette personer ble invitert hit til Colletts hagefester, hvor det etter sigende skulle flomme madeira fra springvannet i anleggets grotte. Gårdens storhetstid gikk i graven med Collett. Kristiania kommune ervervet gården i 1909, og ti - femten år senere så Ullevål hageby dagens lys på eiendommen. I 1916 ble hovedhuset bygget om og innflyttet av Christiania Opfostringshus (Waisenhuset). Fra 1979 ble dette en spesialskole på ungdomstrinnet, som i dag driver under navnet Vestre Aker skole.
	På 1700-tallet var Vindern gård sommerbolig for Otto Holmboe, prest i Aker. Gårdens intime preg fikk den imidlertid under Rasmus Winderen først på 1800-tallet. Selve gårdstunet, med sine to portnerstuer ved oppkjørselen, var meget vakkert og stilfullt og hadde et visst adelspreg over seg. Portnerstuene ble dessverre revet da man bygde boligblokken i Tunfaret 12, og av hovedtunet er det kun våningshuset fra 1836 som er igjen. Nede i Sognsvannsbekken kan vi imidlertid se restene etter fundamentet til mølla som sto her. På 1890-tallet, da Holmenkollbanen meldte sin ankomst, begynte utparselleringen av gården.
	Navnet Årvoll kommer av det norrøne Orravellir som betyr orrhanevollene. Den mest kjente eieren var borgermester i Christiania Nils Lauritssøn. Siden gikk gården i arv til Lauritssøns stedatter Maren Jensdatter Roll, som i 1665 overtok mer en åtti gårder og gårdparter etter moren og stefaren. Maren var en stridlysten og sta dame, og etter å ha lagt seg ut med kommanderende general i Norge, Gustav Wedel Jarlsberg, ble hun satt i husarrest på en av sine andre gårder, Bredtvet lenger opp i Groruddalen. Årvoll gård er i dag regulert til bevaring, og brukes i dag av Bydel Bjerke til ulike kulturaktiviteter.

Kilder:
Komiteen for bevaring av de gamle Akergårder, Den gamle bygningskultur i Aker, Oslo 1955.
Knut Are Tvedt (red.), Oslo byleksikon, Oslo 2000.