[Oslo kommune, Byarkivet]

Operaplaner i Vika

Idéen om et operabygg i Vika er gammel. Den har kommet og forsvunnet igjen i minst tre omganger. Idéen dukket første gang opp i forbindelse med rådhusreguleringen under første verdenskrig, mens det første konkrete forslaget om et operabygg skriver seg fra vinteren 1948.

I juni samme år fikk formannskapet en sak på bordet om å stille tomt til disposisjon for byggingen av et operabygg i vestre Vika. Saken skulle gå mange runder i det kommunale systemet før det økonomiske hensynet vant gjennom og operasaken døde hen - inntil den på nytt dukket opp på 1980-tallet.

Av Leif Thingsrud

Hvem som først kom på idéen om at Vika burde være stedet for en norsk opera, vil det nok være vanskelig å finne ut av. Men så lenge Vika fra gammelt av var forlystelsesstrøket med Tivoli og teatre kan den vel neppe sies å være revolusjonerende.

Det første stedet det var på tale å plassere en opera på var Kontraskjæret. Eiendommen var fra gammelt av eid av staten, og fram til århundreskiftet eksisterte det planer om å bygge en veterinærhøyskole her. I 1916 kjøpte brødrene Hannevig tomta.

Opprinnelig hadde Christoffer Hannevig, som hadde tjent seg opp en formue på førti millioner dollar som skipsreder og verftseier i USA, planer om bygge et storslått hovedkvarter til finansimperiet sitt, men våren 1917 salte han om. I stedet skulle det bli opera på Kontraskjæret, og byggearbeidet skulle starte straks etter at krigen var slutt. Samtidig ble det startet innsamling til et driftsfond, og under ledelse av en sentral Høirepolitiker, Peter Meinich, kom det inn hele syv hundre tusen kroner.

Våren 1917 gikk USA med i krigen og rekvirerte snart alle skip og skipsbyggerier. Hannevig regnet med å få en erstatning for dette, men den kom aldri, og i 1921 gikk han konkurs. Schous bryggeri kjøpte tomta på tvangsauksjon i 1925 og solgte den videre til Oslo kommune året etter mot å sikre seg leierett til størsteparten av arealet. Her bygde de restauranten Skansen.

Da var opera-idéene skrinlagt, for etter at første verdenskrigs jobbetid ble avløst av mellomkrigstidens realisme var det nok få som vågde å tenke på et eget operahus. Men en scene hvor man skulle kunne spille opera kunne kanskje la seg realisere på en noe rimeligere måte?

I saken om kommunalt bidrag til en "kino- og konserthusbygning" på "Bestefartomta" skrev advokat I. M. Johannessen til formannskapet:

"Jeg bemerker i denne forbindelse at konserthuset er planlagt som en fullt moderne opera - under hensyntagen til alle de krav som stilles en sådan ...". (Bystyrets sak 126/1928-29)

Det skulle imidlertid aldri bli noen konsertsal eller opera i det som siden er blitt kjent som "Odd Fellow"-gården, men kino ble det, under navnet Saga.

Generøst testamente?

Initiativet til operabyggplanene i 1948 kom fra en privatmann, bilrekvisita-grossisten Birger Torsted, som tilbød seg å testamentere sin store forretningsgård Stortingsgata 30 til kommunen. Betingelsen var at gaven skulle benyttes til å skaffe byen et operabygg i vestre Vika. Den tomta han hadde sett ut, lå mellom Vestbanestasjonen og Ruseløkkbasarene. Han tilbød seg også, uten godtgjørelse, å organisere byggearbeidet.

Torsted ønsket et kombinert forretnings- og operabygg, dvs. en løsning ikke ulik Folketeaterbygningen. For en opera vil det jo være bare til ulempe å ligge ut mot støyutsatte gater.

I kommunen var det finansrådmannen og kommunikasjonsrådmannen som behandlet saken i fellesskap. De oversendte den først til reguleringssjefen. Han uttalte at det reguleringsmessig ikke var noe til hinder for planen. Eiendomssjefen beregnet at hele ni eiendommer pluss en del gategrunn vil måtte gå med til tomta, slik at verdien av kommunens tilskudd og det som måtte kjøpes av private eiendommer til sammen ville ha en verdi på fem millioner kroner.

Det ble også regnet på hva frafallet av eiendomsskatt av både Stortingsgata 30 og operahus-tomta ville komme på. Rådmennene anslo det til "... minimum kr. 87.000 pr. år", og trakk derfor konklusjonen at ".. de planer som her er fremlagt forutsetter ytelser fra kommunens side, som ligger langt utover det en kan gå med på", og at svaret til Torsted måtte bli at "... kommunen ikke finner å kunne avstå de tomter det her dreier seg om vederlagsfritt til en planlagt opera."

Finansutvalget støttet rådmennene, men i formannskapet har det antakelig vært mer tvil i saken. De sendte den derfor tilbake til finansutvalget, som i sin tur sendte den til uttalelse til den statlige operakomiteen.

Basis for en opera i Oslo?

I oktober forelå komiteens uttalelse. Den anbefalte kommunen å ta Torsteds plan til inngående drøftelse, men den gjorde også oppmerksom på at "... det er tvilsomt om der enda er tilstrekkelig basis for en fast opera i egen bygning i Oslo" og mente at "... man iallfall foreløpig skulle ta sikte på å realisere operaplanene i tilknytning til Nationaltheatret eventuelt også Folketeatret".

Videre pekte komiteen på de store driftsomkostningene og at "... det vil ta atskillig tid før man ved siden av et teaterorkester for Nationaltheatret og orkestermusikk også for andre teatre kan skape et stort operaorkester som neppe bør være på mindre enn 70 - 80 mann."

Finansrådmann Egil Storstein kunne ikke lese denne uttalelsen "... på annen måte enn at Operakomiteen mener det ikke er tilstrekkelig basis for en fast opera i egen bygning i Oslo" og fastholdt at kommunen måtte svare Torsted at kommunen "... ikke finner å kunne avstå de tomter det her dreier seg om vederlagtsfritt til en planlagt opera."

Formannskapets møter var lukkede, slik at vi ikke kan vite om det var diskusjon eller dissenser der, men vedtaket ble i tråd men finansrådmannens innstilling.

Torsted ga seg imidlertid ikke så fort, og et drøyt halvår senere har han fått Kirkedepartementet i tale. I mars 1950 fremmet han et nytt tilbud til kommunen. Tomtene skulle nå overdras til et nystiftet AS Norsk Opera og Konsertpalé for den prisen kommunen hadde kjøpt tomtene for, og kommunen skulle forbeholde seg kontorlokaler og eventuelt også kontroll over selskapets ledelse.

Finansrådmannen påpekte at tomtene var ervervet i løpet av 150 år og at "... det er bare for en dels vedkommende at man har sikre holdepunkter om hva kommunen i sin tid har gitt for arealet". Og han fortsatte: "Realiteten er imidlertid at Torsted ønsker byggetomten overdratt til en pris som ligger meget vesentlig under dagens nivå ...", og han fant "... ikke å kunne innse at forslaget avviker stort fra det som tidligere er forelagt formannskapet."

Formannskapet sluttet seg til dette, og avslo igjen Torsteds tilbud. Dermed ble planene om en opera i Vika lagt bort. Men ideen om konserthus på tomta fant bedre grobunn. Allerede to og et halvt år senere var regulering og sanering av vestre Vika til behandling i bystyret. Der var det ordfører Brynjulf Bull foreslo at det skulle innarbeides planer for et konserthus i det kvartalet Torsted hadde foreslått som opera. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og etter en justering av reguleringen i 1954, ble det i 1955 skrevet ut arkitektkonkurranse. Denne ble vunnet av Gösta Åbergh.

Det skulle imidlertid ta mer enn ti år før det ble gjort noe konkret for å starte byggingen, og mer enn tyve år før huset sto ferdig. I mellomtiden var Wilhelmsen-gården forlengst på plass, slik at musikkens storstue havnet i bakgården. Men dèt var i tråd med reguleringsplanene fra det tidlige 1950-tall.

Litteratur:

Carl Just: Rådhuset i Oslo, bd. 1, Oslo 1950

H. Sinding-Larsen: Raadhuset og Piperviksreguleringenb i Oslo gjennem 10 år, Oslo 1926

Per Vogt: Jerntid og jobbetid, Oslo 1938

Kilder (i Byarkivet):

Bystyrets sakslister og protokoller

Formannskapets uttog

Finansrådmannens saksarkiv

 

TOBIAS 1/98