[Oslo kommune, Byarkivet]

Rådhusplassen

Byens festplass?

I dag ligger den der - Rådhusplassen - stor, vakker og åpen for byens befolkning. Den er til for fest, folkemøter, den etterlengtede promenaden, rekespising og kontrollert skateboardkjøring. Kun trikken kjører over den tidligere sterkt trafikerte Rådhusplassen. Bare de smale trikkesporene skiller Rådhuset fra sin rådhusplass og kontakten med sjøen. Historien fram til dagens situasjon er "bråkete" og lang.

Av Gro Røde

Ved århundreskiftet var Oslo - eller Kristiania - blitt Norges største sjøfartsby. På samme tid diskuterte man heftig hvor det nye rådhuset skulle ligge. Flere innflytelsesrike menn, med ordfører Heyerdahl i spissen, mente sjøfartsbyen Oslo burde ha et rådhus nede i havneområdet - i Pipervika - symbolsk plassert med fasade ut mot sjøen. Forslaget vant raskt gehør, ikke minst fordi det innebar en kjærkommen anledning til opprydning i et forslummet område av byen. I 1915 startet utredningen, men mange kapitler skulle skrives før grunnsteinen ble lagt ned i 1931. I 1934 ble ordfører Heyerdahl hedret, og fremdeles strekker Hieronymus Heyerdalsgate seg fra Rådhusplassen til Fridtjof Nansensplass. Navn på gate og plasser ble gjort i Bystyrevedtak 29.11.1934.

"Et fattigdommens arnested"

1920 og -30-tallet var ekspropriasjons tid i Pipervika. Et nytt Rådhus med omkringliggende herligheter krevde rom. Et helt strøk med tradisjon og karakteristisk miljø måtte gi tapt for den nye tida. Vika var av mange ansett som et saneringsmodent område med lav boligstandard, dårlig hygiene og slett moral. Men området var også kjent for folkelig forlystelse og kunstneriske skildringer. Det var med "sin tids briller" at forfatteren Carl Just i 1950 skrev boka Rådhuset i Oslo. Om Pipervika skriver han:

"Til dette bypartiet som ble tomt for rådhuset, knytter seg ingen gode fortidsminner. Det var i århundrer et fattigdommens arnested, opprinnelig en liten fiskerplass ."

Rådhusplassen ligger på det som var Skolegaten (i vest), Strandgaten og Sjøgaten. Gatestubben Bryggegangen gikk opp fra Sjøgaten og inn på Strandgaten. I øst lå Tordenskiolds plass, i syd et lite parkanlegg ved Piperviksbryggene.

Kommunen eksproprierte grunnen rundt Rådhuset gjennom en særlov sanksjonert av Stortinget i 1921. Alle grunneierne måtte avstå bebyggelse og grunn mot erstatning. Dette ble vedtatt til tross for at det var stor bolignød i Oslo. Det datida omtalte negativt som rotete, uregulert og uten plan og mening, kunne kanskje fått sin renessanse i dag, om det hadde blitt restaurert på samme måte som f.eks. Nyhavn i København.

Med fasade mot sjøen?

Beliggenheten til Rådhuset ble bestemt ut fra "med fasade mot sjøen". Utlysningsteksten til arkitektkonkurransen fra 1916 var klar på dette punkt. Likevel dreide planene stadig over til et rådhus med fasade vendt inn mot byen - og med ryggen mot sjøen. Arkitektene Arneberg og Poulsson, som vant konkurransen, ble kraftig kritisert i sin samtid: Hvor ble det av åpenheten mot sjøen? Hvor ble det av fjordutsikten fra byen?

Arkitektene hadde vunnet konkurransen nettopp fordi juryen mente deres plan spesielt ivaretok rådhusets kontakt med fjord og sjø. At fasaden vendte inn mot byen blir forsterket av at rådhusarkitektene i 1933 omtaler den "halvsirkelformete" plassen foran Rådhusets nordfasade - som Rådhusplassen, den vi i dag kjenner som Fridtjof Nansens plass.

Om plassen ned mot havna foran Rådhuset, skriver arkitektene: "Foran Rådhuset, der hvor Sjøgaten nå går, anlegges en stor havneplass. Denne vil bli sterkt trafikkert fra Vestbanen, fra fjordbåtene og bussene." Ambisjonenene for plassen foran rådhusets sjøside var altså først og fremst i forhold til kommunikasjon. Det ble lagt ned langt mer energi i planene for de to andre plassene,"Cirkelplassen" (Fridtjof Nansens plass) og "Solplassen" (Kronprinsesse Märthas plass). I skriv og på kart omtaler de plassen ved havna som Sjøplassen. Men selvfølgelig - "Sjøplassen" skulle også være vakker.

"... en festlig og verdig karakter"

Rådhusplassen er like stor som Den røde plass i Moskva eller Petersplassen i Roma. Etter arkitektenes planer ble området nedenfor trappene på sjøsiden dekket med granittheller. Plassen skulle være åpen og ikke bestå av grøntanlegg som en park. En gate var tegnet inn nedfor terrassen. Midt på plassen var det tegnet inn et hage-/skulpturanlegg, på fagspråket kalt en parterre. I dag omtales den populært som "Synken" etter betegnelsen "sunken garden" - nedsunket hageanlegg.

I 1938 ble det utlyst til konkurranse om utsmykking av dette området. Her omtales plassen for første gang uttrykkelig som "byens rådhusplass", og en parentes presiserer: "Sydplassen foran rådhuset". Presiseringen er det naturlig å tolke til at det var tvil om hvor selve Rådhusplassen lå, på den ene eller den andre siden av Rådhuset. Teksten sier at som byens rådhusplass måtte den "gis en festlig og verdig karakter, likeledes er det av stor viktighet at førsteinntrykket fra bryggene blir godt". Videre står det at det i Oslo, som sjøby, bør "skapes et område for publikum ved havnen som er fredet for trafikken".

Kunstnerne Emil Lie og Per Hurum vant konkurransen, og skulle samarbeide med rådhusarkitektene om plasseringen av kunsten på plassen. Dette arbeidet startet i 1941, men stod først ferdig som anlegg med bassenger, fontener og skulpturer i 1960. Anlegget er klassisk dekorativt og står i kontrast til det mere "moderne" og funksjonelt inspirerte Rådhuset. Det Heftyeske legat til byens forskjønnelse dekket utsmykningskostnadene. Skulpturene kunstnerne skapte har gjennomlevd store skifter - men har selv fått stå uberørt av trafikkutviklingen.

Overlatt til asfalten og bilene

Arkitektene planla og tegnet området første gang i 1917. Da var hest og kjerre vanlig og biler et unntak. På 1950-tallet var det mulig for russen å ha brosteinsball på Rådhusplassen. Bygartneren og arkitektene hadde en stadig tilbakevendende diskusjon med byarkitekten om hvor mye grønt det skulle være på plassen.

Fra begynnelsen av 1960-tallet fikk man andre utfordringer. Trikken over Rådhusplassen ble lagt ned i 1961. Nå var holdningen: hver mann sin bil. Byplansjefen måtte resignere på slutten av 60-tallet. Byggingen og trafikken i rådhusområdet tillot ingen promenade ned til havnen for å nyte fjordutsikten.

På Havnebanen - forbindelseslinjen mellom Vestbanen og Østbanen - gikk det godstog flere ganger om dagen. Toget på Rådhusplassen var nærmest en turistattraksjon, og medførte dessuten at biltrafikken fikk stå stille en stakket stund. Oslo byleksikon fra 1987 konstaterte situasjonen: "Rådhusplassen fungerer som gjennomfartsåre for trafikken øst-vest og er sterkt trafikkbelastet."

Plassen var forsåvidt blitt det den var tiltenkt - en gjennomfartsåre for trafikk mellom vest og øst, men trafikkutviklingen kom i strid med ideen om å markere Oslo som sjøfartsby og trekke livet ned mot havna. Fra Rådhuset hadde en ikke først og fremst utsikt over sjøen, men utsikt over trafikken som buktet seg tett og støyende langs sjøkanten - og det i seks felt! Det var et tegn i tida: Kommunikasjon og transport foregikk på land og ikke til sjøs.

Store veiprosjekter ryddet plassen

I Oslo bys historie fra 1994 står det: "Festplassen mellom Rådhuset og Honnørbrygga var forvandlet til en trafikkmaskin." Var plassen tiltenkt funksjon som festplass? Skulle ikke den nettopp være åpen for trafikk mellom øst og vest i Oslo? Program for konkurranse om utsmykning av Rådhusplassen fra 1938, viser tydelig en holdning som mente disse to elementer lot seg kombinere. I vår tid er det en absurd tanke.

På slutten av 1980-årene ble det avholdt flere idéseminarer med tema: "Sjøsiden - Hva skal skje mellom rådhuset og fjorden?". Det var mange visjoner for plassen, men full enighet om at trafikken over Rådhusplassen måtte legges under jorden. Tunnel under Rådhusplassen ble første gang lansert på 1950-tallet. I et bystyrevedtak 05.04.1989 ble det gjort vedtak om en helt bilfri rådhusplass.

Tunnelen for togforbindelse mellom Vestbanen og Østbanen åpnet i 1980. En betydelig andel av biltrafikken ble borte med åpningen av Fjellinja i 1990, men fortsatt var det 4-felts vei med gjennomsnittlig 24 000 biler som passerte hvert døgn! Med Vestbanekrysset og "Ibsenringen" ble det fredelig. Sommeren 1994 var plassen endelig bilfri, og 21. august 1995 kunne Vika-trikken igjen kjøre over Rådhusplassen.

Servering - men hvor?

Arkitektene hadde planlagt restaurant i dagens info-senter i Rådhuset, ja faktisk også uteservering på taket av østre tårn. Restaurant eller tårnservering ble det aldri, noe flere har savnet. Men ideen sier noe om at Rådhuset skulle være hele befolkningens hus, ikke bare kommuneadministrasjonens.

Men servering om sommeren kunne jo gjøres utenfor. Både i 1967 og i 1972 søkte Einar Rose og Sønn om å ha uterestaurant på Rådhusplassen. Søknaden i 1972 ble avslått med begrunnelse i at restauranten ville bli liggende på en øy omgitt av trafikk, støy og eksos. Estetisk sett var det heller ikke tilrådelig med en serveringspaviljong på plassen. En lignende søknad hadde blitt avvist i 1954.

Etter at plassen ble bilfri, ble det noen somre tillatt serveringstelt der, men nå er det bestemt at Rådhusplassen bare skal være nettopp en rådhusplass, og ikke skal nyttes til kommersielle formål.

Granitthellenes renessanse

Opprinnelig var den øvre delen av plassen hellelagt, men trafikkpresset gjorde at hellene ble fjernet i 1972. Etter at trafikken forsvant har Park- og idrettsvesenet begynt den møysommelige jobben med å hellelegge plassen på nytt. Idag legger de ned nest siste helle-kapittel på østsiden av plassen. Heller fra Asia - India og Kina - forenes med de gamle, norske granitthellene.

Disse var blitt merket og fraktet til Veivesenets lager på Veitvedt. Der lå de lagret i tjue år før de atter kom til heder og verdighet like ved Honnørbrygga. Steinhellene dekker til sammen hele 22 000 m2. Som ansvarlig etat har Park- og idrettsvesenet hatt en spennende, og bokstavelig talt, stor og tung jobb!

Rådhusplassen er idag i ferd med å finne sin identitet, om enn en litt annen enn opprinnelig planlagt. Men vil den bli slik også i årene som kommer? Hvilke konsekvenser får en mulig bygging av opera på Vestbanen? Ja, si det. Historien om Rådhusplassen vil nok etterhvert få nye kapitler.

Utrykte kilder i Byarkivet:

Finansrådmannen: sakarkiv

Tegningsarkiv

Korrespondanse/utredninger og notater fra Park- og idrettsvesenet og Plan- og bygningsetaten

Trykte kilder og litteratur:

Kristiania/Oslo kommunes aktstykker

Byggekunst nr. 9-10, 1950,

Oslo byleksikon, 1966, 1987

Edgeir Benum: Byråkratenes by, Oslo bys historie bd. 5, 1994

Carl Just: Rådhuset i Oslo, Oslo 1950

H. Sinding-Larsen, flere artikler om Oslo Rådhus - årene 1926 til 1932

 

TOBIAS 1/98