[Oslo kommune, Byarkivet]

Et kunstverk blir til

Aage Storsteins fresker i Oslo Rådhus

Oslo Rådhus ble påbegynt før krigen og da bygningen ble offisielt åpnet i 1950, var de monumentale maleridekorasjonene ferdige. Året 1950 kan dermed regnes som tidspunktet for kulminasjonen av norsk monumentalmaleri, fordi noen av de viktigste malerne deltok her. "Freskobrødrene" sto da på sin høyde. Den yngste av dem, Aage Storstein (1900 1983), dekorerte Vestre Galleri, som leder inn til bystyresalen.

Av Åse Ødegaard

Tematikken ble overlatt til kunstnerne. Storstein valgte som hovedtema Menneskerettighetene, og gjorde det slik at de tre veggene ble en sammenhengende serie.

Han fremstiller fortellingen om den store franske revolusjon på den ene langveggen: Det er her tanken om menneskerettighetene har sitt utgangspunkt. Så arbeider han seg via kortveggen som fører inn til bystyresalen og over til den andre langveggen. Motivet på kortveggen viser Norge i middelalderen, med overtro som en dominerende faktor. På den andre langveggen ser vi tanken om frihet og menneskerettighetene utviklet i Norge, etter samlingen på Eidsvoll og fram gjennom Okkupasjonen.

Bak alt dette ligger tanken om det "gode styre", en idé han tydeligvis har funnet en billedmessig kilde til i Ambrogio Lorenzettis serie fra 1340-årene med temaet "Det gode styre" i regjeringsbygningen i Siena i Italia. Storstein har også lært av de gamle italienske mestere når det gjelder å ordne veggmalerier slik at de tilpasses vegger og dører med hovedmotivene på de mest framtredende steder.

La oss ta et eksempel på dette. Den som kommer inn fra korridoren i vestre tårn, møter først flammen fra revolusjonen; kommer en inn fra den korridoren som leder fra rådhusets store sal, møter en dronning Ragnhilds tre, symbolet på Norges samling.

I Rådhuset gjaldt det dekorasjoner som alle skulle kunne ha glede av, og det var naturlig at Storstein, som var kjent for sitt kubistiske formspråk, her brukte dette på en tilbakeholdende måte. Når det gjelder temaet, la Storstein det opp så generelt at det var vanskelig å peke på konkrete politiske utsagn som kunne rettferdiggjøre stans fra de daværende myndigheters side.

Hovedkilder i Sverige

Bak Storsteins maleriserie ligger et langvarig planleggings-arbeid som en kan følge i en mengde forarbeider og notater. En vesentlig del av disse befinner seg på Skissernas Museum i Lund, et museum som ble grunnlagt av den svenske kunsthistoriker Ragnar Josephson. Her finner vi forarbeider for flere andre norske kunstnere, f.eks. Alf Rolfsen og Per Krogh. Det gjør det også mulig å trekke en rekke eldre norske og utenlandske dekorasjonsserier inn i sammenhengen, likeledes forholdet til andre maleriserier i Oslo Rådhus og dermed også til det sosiale og politiske klima.

I Byarkivet finnes materiale som deler seg på tre områder. Det ene gjelder Storsteins deltakelse i konkurransen om utsmykking av Rådhuset og gjennomføringen av oppdraget, det andre om økonomiske oppgjør og det tredje om problemer med makthaverne under okkupasjonen.

"... noe flaut og ullent ..."

Mesteparten av serien ble malt under okkupasjonen, og det i en offentlig bygning. Dertil ble det et kubistisk-influert formspråk han benyttet, og dette ble av Hitler stemplet som "entartet" (utartet). Det gikk en intens korrespondanse fram og tilbake omkring freskene under okkupasjonen, da makthaverne viste en viss usikkerhet om hvordan de skulle forholde seg til Storsteins kunst.

En særlig aggressiv motstander av freskoserien var daværende direktør for Nasjonalgalleriet, Søren Onsager. I sin uttalelse av 11 januar 1943, "Rådhusdekorasjonene. Kritikk av Prof. Søren Onsager" skrev han bl. annet: "Storsteins fresker er ikke særlig interessante, det er noe flaut og ullent over hele rummet som gjør at man ikke befinner seg vel derinne. - Ingen spenning eller kunstnerisk styrke stråler fra veggene. (...) Nu forstår man hvorfor Storstein i så lang tid har skjult seg bak kubismen. Enten bør han sløyfe disse makabre figurene eller få hjelp til dem. (...) Ellers er det ubegripelig hvad Rådhuskomitéen har sett i disse forvirrede bildene som hverken hva motiv eller annet angår, har noe som helst med en slik dekorasjon å gjøre".

Noen av Storsteins malerier ble stilt ut på Nasjonalgalleriet våren 1942 under tittelen "Kunst og ukunst". Han ble utnevnt som selve erkeeksponenten for ukunst og stilt ut i en sal kalt "Redselskabinettet".

I et brev fra Byarkitektens kontor til Boligrådmannen fra 11. mars 1946, går det frem at både Krohg og Storstein i okkupasjonstiden ble utsatt for politisk press. Krohg ble også satt på Grini. Og det ble i fullt alvor fremsatt forslag om at begges arbeider skulle hugges ned som mindreverdige. Ifølge et brev fra Kultur- og folkeopplysningsdepartementet til ordføreren av 10. mars 1943, besluttet imidlertid "minister" Fuglesang å la arbeidene gå videre, etter bl.a. å ha hørt positiv omtale av en tysk kunstekspert som var blitt innkalt som rådgiver.

Da Oslo Rådhus ble åpnet i 1950, kom det en rekke omtaler i nordisk presse. Mens de norske bidragene stort sett besto av beskrivelser og hyllest, var de danske og svenske mer kritiske og mer interessante. Flere så på Storsteins Vestre Galleri som det mest vellykkede. Dette kom av den rent maleriske samarbeiding av en klar og forståelig tematikk med en arkitektonisk uttrykksfull komposisjon som bandt alle tre vegger sammen til en helhet.

Åse Ødegaard er førsteamanuensis ved Institutt for Kunst- og medievitenskap ved NTNU i Trondheim. Artikkelen er et bearbeidet utdrag av hennes dr.philos-avhandling om tilblivelsen og utviklingen av Storsteins fresker i Rådhuset.

Som kilder til dette arbeidet har Åse Ødegaard brukt Storsteins skisse- og notatbok oppbevart ved Skissernas Museum i Lund (Sverige), brev og dokumenter fra Oslo byarkiv, særlig i byggesaksmappene etter Byarkitekten.

Hun har også benyttet Byarkivets samling av presseomtaler i samband med åpningen av Oslo Rådhus i 1950. Dette materialet er behandlet delvis i avhandlingen og delvis i en prøveforelesning, som vil bli publisert.

Hun hevder at Byarkivet rommer mange kilder som burde utnyttes bedre enn hittil, og at hele historien om Oslo Rådhus burde tas opp igjen til en fullstendig undersøkelse.

 

TOBIAS 1/98