[Oslo kommune, Byarkivet]

Skoleoverlege Carl Schiøtz:

Oslofrokostens far

"Kort og godt: Vi foreslår skolemiddagen ombyttet med en skolefrokost, minst like så kraftig eller rettere sagt betydelig kraftigere enn den nuværende skolemiddag og forøvrig tilfredsstillende alle (ernæringsmessige) krav som vi har stillet."

Av Ola Alsvik

Dette var en av hovedkonklusjonene i "Om en fullstendig omlegning av skolebespisningen i Oslo", en liten bok som dr.med. Carl Schiøtz skrev i 1926 _ altså for 70 år siden _ og som siden skulle bli det vitenskapelige fundamentet da Oslo kommune noen år senere innførte den såkalte Oslofrokosten.

Carl Schiøtz var skolelegesjef i hovedstaden og han skapte begrepet Oslofrokosten _ "the Oslo breakfast", "das Oslo Frühstück" _ som gikk verden over og ble et slags sosialpolitisk bidrag til markedsføring av Norges hovedstad i mellomkrigstiden. Men den faglige begrunnelsen for omlegningen ble altså formulert i 1926, og det tankemessige arbeidet med skolefrokosten startet Schiøtz allerede i begynnelsen av 1920-årene, kort etter at han ble utnevnt i stillingen i 1918.

Skolelegesjefen inspiserte middagsbespisningen i skolene, og han ble meget betenkt, og betenkt på flere måter: Først var det lukten som møtte legen allerede idet han trådte inn i skolens lokaler _ en "appetithemmende damp og lukt forpestet hele skolen fra kjeller til loft en stor del av formiddagen". Så var det synet av unger som stormet inn i spiselokalene, kastet seg ned, slafset og slukte i seg maten _ "middagen slukes i alle hast" (og) "man skulde ikke tro det, men nu møtes der ofte til skolens middagsbespisning med yttertøi, som beholdes på! Hvad vil de voksne selv synes om å spise sin middag med ytterfrakk og vinterkåpe." Til slutt var det endelige tanken på hvilken ernæringsmessig verdi måltidet hadde, som gjorde Schiøtz bekymret: Den umåtelige kokingen som skolematen var utsatt for fra den årle morgenstund, ødela alle næringsstoffer _ ifølge skolelegesjefen.

Mellom kulturens og naturens krav

Disse erfaringene motiverte Carl Schiøtz' krav om en fullstendig omlegning, og med det mente han en omlegging på to plan. Det ene gjaldt kulturen _ måltidets kultur _ alle de estetisk frastøtende trekk ved måltidet måtte bort, den ubehagelige lukten, lukten av ihjelkokt middagsmat, lukten av svette barn i dampende yttertøy. Videre måtte ungene lære seg å spise, lære å henge fra seg tøyet før måltidet, lære å sitte rolig, lære å tygge godt, lære å nyte maten. Slappe av.

Det andre plan hvor det var nødvendig med en total omlegging, gjaldt selvsagt ernæringen selv. Schiøtz stilte tre krav til maten: Den skulle inneholde rikelig med kalorier, tilføre kroppen "alle kjente vitaminer" og endelig gi "kjever og tenner et kraftig arbeide." Det siste kravet lå nærmest i grenselandet mellom måltidets kulturelle og ernæringsmessige misjon. I alle fall lå det minst like mye kulturelle hensyn som ernæringsfysiologiske bak Carl Schiøtz' angrep på skolemiddagens sviktende tyggekrav. Et blikk på middagen var mer enn nok, hevdet legen, "for straks å konstatere at ethvert krav til virkelig tygning samvittighetsfullt og med pinlig nøiaktighet er undgått. Det høieste som kreves er et par slappe kjevebevegelser, litt gumling. En videre bekreftelse får man ved å overvære en skolemiddag. Den spises undtagelsesfrit med skje. Altsammen er "skjemat". Fra annet hold er den karakterisert som "sørpemat". Der er ingen grunn til å opponere mot sistnevnte ord."

Frokost-misjonærer

Det sto klart for Carl Schiøtz at hvis man byttet ut middagen med et frokostmåltid ville man oppnå begge deler, både en kulturell og en ernæringsmessig gevinst. Men i tillegg ville også skolens sentrale prosjekt _ læringen _ være tjent med at ungene møtte opp til første time med et garantert næringsrikt måltid bak seg.

Og som om ikke dette var nok: Skolelegesjefen så også for seg at ungene ville ta med seg erfaringene fra det kultiverende og næringsrike måltid tilbake til hjemmene og øve en oppdragende innflytelse på sine foreldre, og særlig på husmødrene. Som små frokostmisjonærer ville barna på lang sikt bidra til å øke forståelsen av at maten burde omgis med høytid, med orden, nytes i et rolig, avslappet tempo _ og bestå av mest mulig naturlige, ubehandlede og rå fødemidler. Slik ville hele folkehelsen styrkes, og man kunne komme den uhemmede kokekulturen til livs.

Carl Schiøtz underskrev i høy grad at "... kokningen er en kunst som forlengst har nådd det punkt at den overvelder oss. Den er ikke lenger vår tjener. Den er nu vår herre og tyran. Vi tenker, vi taler, vi handler som om al mat bør bli kokt, må bli og skal bli kokt (...) Kokningen har trengt gjennom hver eneste klasse i samfundet ikke bare som praksis, men som trosartikkel."

En arena for hygieniske eksperimenter

Carl Schiøtz brukte mye energi i første halvdel av 1920-årene på å utforme et alternativt credo, et frokost-credo. Og den første og viktigste arena for den praktiske utformingen av skolefrokosten ble Sandaker friluftsskole, som var en spesialskole for fysisk svake barn. Skolen ble opprettet i oktober 1920, og Carl Schiøtz gjorde den straks til et mønster for det moderne forebyggende helsearbeid i skoleverket.

Schiøtz bygget opp en ny argumentasjon for skolehelsearbeidet. Mens den sentrale begrunnelsen tidligere hadde vært at skolens helsearbeid var nødvendig fordi skolen selv produserte helseproblemer _ så argumenterte Schiøtz for helsearbeidet i skolene ut fra et resonnement om at skolene var godt egnet for å drive forebyggende helsearbeid på generelt grunnlag. Ikke minst var det mulig å nå hjemmene via skolene: "At barnet opdrar sine forældre vil kunne konstateres som en ikke usedvanlig foreteelse."

Dette var en sentral tanke bak Sandaker friluftsskole. Og her ble altså Oslofrokosten _ med 1/2 liter nysilt melk, to skonroker med margarin og mysost, smørbrød etter behag, og til avslutning gulrot, eple, banan eller appelsin _ utprøvd for aller første gang høsten 1925. Men det skjedde ikke uten motsigelser, noe skolens bestyrer Helga Kjerulf senere har fortalt om:

"Det vilde være løgn å si at vi var videre høie i hatten på Sandaker friluftsskole da vi efter sommerferien _ efter påbud av dr. Schiøtz _ løftet vellinggryten vår av ilden og begynte å servere melk og dertil kneipskonrokker og rå gulrøtter. "Frøken det er så snårt", sa barna. Tja, det var ikke fritt for at flere syntes det samme. Men lovlydige er vi da heldigvis. "Jeg tygger så jeg blir trøtt helt opp til øra", sa en. "Det gir sig", sa dr. Schiøtz. Og det ga sig. Men frokosten tok så urimelig lang tid. Hvad skal vi gjøre for ikke å komme aldeles ut av vår dagsorden? Det retter sig med vanen, sa dr. Schiøtz. Han fikk rett i det med. En snakker om å kunne samle. Foreldremøte en lørdag formiddag kl 9 precis. Praktisk talt hele flokken av mammaer møtte frem. Dr. Schiøtz demonstrerte den nye frokosten. Vi fikk høre hvad den gav barna. Den var såvisst ikke til å spøke med. "Men jeg vil nå se vekta først", sa kjøkkenchefen, "havrevellinga blir nok basen."

Gradvis slo imidlertid skepsisen om i den reneste frokostbegeistring. Til og med den motvillige kjøkkensjefen måtte gi tapt:

"Vi knaset og gnaget og tygget oss gjennem dager og uker til måneden var full. Stor spenning. Hvad sier vekten? Vektresultater som aldri før! Vi fikk gratulasjon fra skolelegechefen og det betyr ikke så lite, egentlig var det jo ham som skulle gratuleres, for dette måtte være den nye frokosten (...) Vi tygget oss fremover oktober. Solen blev borte. Sne, slaps, væte. Inn i november. Surere, koldere, mørkere. Trangere i hjemmene, vinduene tettere igjen _ jeg har flere års erfaring fra årsaker og virkninger. "Kjære, vi får da huske på at det er november", trøstet vi oss med i "gamle dager", da vi så på vektresultatene. Nu brenner tampen. Noen stikkprøver før tiden av ren nysgjerrighet. Så sandelig pekte det ikke i riktig retning. Og så kom dagen da vekten talte. Slike resultater så vi aldri. Nu måtte det være den nye frokosten som virket så utmerket. Ja, sier kjøkkenchefen med eftertrykk. "Og kom nu og ta den fra oss, så skal du treffe oss hjemme."

Slik ble starten på en lang prosess. I 1932 ble frokosten innført i alle Osloskolene.

Kilder:

Utrykte, i Oslo byarkiv:

Oslo helseråd, avd. for skolehelsetjeneste _ saksarkiv

Trykte:

Carl Schiøtz: Om en fullstendig omlegning av skolebespisningen

i Oslo, Oslo 1926

Carl Schiøtz: "Skolebarns ernæring som kommunalt problem",

i Kommunalt tidsskrift 1923 nr. 6

Carl Schiøtz: Skolealderen, Oslo 1927

"Sandaker friluftsskole", i Liv og Sunnhet 1939 s. 171 ff.


Ola Alsvik er cand. philol. med historie hovedfag. Hovedoppgaven "Friskere, sterkere, større, ren-ere" omhandler Carl Schiøtz og helsearbeidet for norske skolebarn. Han arbeider nå med å skrive bygdebok for Lørenskog, perioden 1910 - 1990.


TOBIAS 4/96