[Oslo kommune, Byarkivet]

"Oslo leve!" -
Om navneendringen fra
Kristiania til Oslo

Et "anstaltmakeri av verste sort, ja et slag i ansiktet", skrev en anonym skribent samme år som byen igjen ble hetende Oslo. Ved lov av 11. juni 1924 hadde Stortinget gitt hovedstaden tilbake sitt gamle navn mot bystyrets vilje. Kristiania skulle samme år feire sitt 300-års jubileum. I hui og hast ble planene endret. En byhistorisk utstilling på Akershus, som skulle bygge bro mellom det gamle og det nye Oslo, kom i stedet. Det var med tunge skritt mang en kristianienser tok turen ut på festningen for ta farvel med byens gamle navn, og for å ønske det nye velkommen.

Av Bård Alsvik


Når tanken om et navneskifte første gang dukket opp er usikkert. Historikeren Peter Andreas Munch skrev i Det Norske Folks historie i 1859 om det "nye, selvopfundne og halvbarbariske navn Christiania". Den salige Munchs uttalelser ble siden tatt til inntekt for et navnebytte, selv om Munch like sterkt ga uttrykk for at han anså det som ugjennomførbart all den tid Kristiania-navnet hadde grodd fast i folks bevissthet. Språkmannen Ivar Aasen ble også tatt til inntekt for en navneendring. Han hadde uttalt seg i 1866 om hvor fremmed navnet var i språket vårt og hvor slitsomt det var å skrive, slik at man fikk underlige forkortelser som "Chra", "Chria" og "Xania".

"Barneagtig påfunn"

Men verken Munch eller Aasen kunne sies å være initiativtagere. Heller ikke Aasmund Olavson Vinje som skapte ordet "Oslodom" om hovedstadsopini­onen når han yppet til verbal tvekamp. Agitasjonen mot det danske navnet på hovedstaden skjedde gjennom litterære krumspring og ap med riksmålsfolket i byen. Som når den bergenske målmannen Henrik Krohn i en reiseskildring fra 1860-tallet konsekvent brukte navnet Oslo, og skrev at byen hadde "65 513 ibuar umfram hestar og andre naut". Lenger fram i tid ga Johannes Heftye ut sine småskrifter i "Oslo", og kvinnesakskvinnen Aasta Hansteen tok opp den samme ideen.

Disse "barneagtige påfunn", som Morgenbladet omtalte dem som i 1894, hadde pågått noen tiår før århundreskiftet. Ikke fullt så lenge hadde byen levd med den fornorskede utgaven av bynavnet med K i stedet for Ch, men etter løsrivelsen fra Sverige i 1905 mente noen få at tiden var inne for å ta steget helt ut og gi byen tilbake sitt opprinnelige  navn. Målsakbevegelsen sto sterkt i hovedstaden. Først som et lite og eksklusivt målmiljø, men da industri­aliseringen tok fart for alvor fra 1870-tallet, og bygdefolket fant veien inn til Kristiania i strie strømmer, fikk målsaken brede sosiale føtter å stå på.

Det Norske Samlaget ble stiftet i 1868 og tok tidlig på seg oppgaven med å presse fram viktige målkrav i Stortinget. Siden kom målbladene "Dølen" og "Fedraheimen" som representanter for den gryende målbevegelsen , og i 1894 det nynorske riksorganet "Den 17de Mai" og tidsskriftet "Syn og Segn" året etter. Det halvanarkistiske laget "Friheten" (1891) og det radikale ungdomslaget "Fram" (1890) meldte seg også på i språkstriden. Mindre foreninger som "Den nationale forening", "Norrøna" og "De unges forbund" var eksponenter for nasjonale uttrykksformer og var pådrivere i kampen for et rent, norskt flagg.

I disse miljøene fantes de som stiftet Bondeungdomslaget i Oslo i 1899, en annen viktig aktør i fornorskningsprosessen i hovedstaden. Men samme år ble målstrevet lyst i bann av riksmålsbevegelsen under et stort agitasjonsmøte på Eldorado i Kristiania. Med Bjørnstjerne Bjørnson i spissen ble den første lokale riksmålsforeningen stiftet.

Enda en seier?

Trefningene mellom byfolket og bygdefolket tiltok utover 1900-tallet. I 1913 kom det til regelrett slagsmål mellom riksmålsungdom og målfolket da Det Norske Teateret åpnet sine dører for første gang i teatersalen i Rosenkrantzgate 8. Men det paradoksale var at det vanskelig lot seg gjøre å skille ut hvem som var hvem. Innflyttere ble jo også byfolk, men begge parter, og særlig innflytterene, gjorde det de kunne for å presisere forskjellen mellom seg selv og andre. Målfolkets erklærte motpart var borgerskapet, i realiteten byens vestkant. Og de agiterte mot de provins-danske og de fremmede innflyttere og så på dansketiden som et mørkt kapittel i vår historie. Oslo-tiden var den ekte norske. Båndene som Kristiania-tiden hadde avhugget – båndene mellom fortid og nåtid – ville målfolket knytte sammen igjen ved et navnebytte.

Borgerskapet, representert ved riksmålsfolket, kunne på sin side ikke finne noe særlig positivt ved oslotiden som var verdig et navnebytte. Bare innsatsen til Håkon 5.s borg under syvårskrigen mot de svenske erobrere, hadde en slags heroisk gjenklang over seg, mente redaktøren i Morgenbladet Nils Vogt, som forbandt Oslo-navnet med Norges tilbakegang og Kristiania med Norges fremgang.

Ønsket om løsrivelse fra det lille som var igjen av det danske åk, drømmen om å gjøre Norge norsk, få et rent norsk språk, med norske navn på byer og steder, var en naturlig drivkraft i det "nye" lille, men selvstendige landet. Kampen om det rene norske flagg hadde vært et skritt på veien. Sverige var feid unna i 1905, og nå gjaldt det å bli kvitt de siste rester fra den forrige makthaver – Danmark – som ennå dominerte skrift- og talemåten.

Slagmarken var enn så lenge spaltene i dagspressen. Men skulle en komme noen vei, måtte man gå rett til topps og løfte saken opp på den politiske valplass. Kanskje var det slik han tenkte, kaptein Marcus Thorvald Torkildsen, bosatt i Aker og overrettssakfører i Akersgaten. Han var neppe noen målmann, men beskrev Kristiania som det "stygge, upraktiske og danske" navn da han forfattet et forslag til Formannskapet om å gi byen tilbake "sit gamle norske Navn Oslo" i 1907. Vel ville det reises "tusinde Invendinger", innså han, men muligheten for at "vi Nordmænd" kunne vinne "en Seier til" berodde "heldigvis kun paa os selv".

Formannskapet gadd ikke en gang å rasle med sablene og henla forslaget kontant. Men Torkildsen ga seg ikke. Han fikk med seg to kapteiner til, tre kristiania-advokater, en kjøpmann og en meieribestyrer og fremsatte forslaget på nytt året etter. Formannskapet opptrådte nærmest like arrogant da, og besluttet med 14 mot 5 stemmer at saken ikke egnet seg for debatt eller realitetsbehandling i bystyret.

Fra bondereisning til akademisk massedåp

Kapteinen vant ingen seier med det første. Men ute på bygdene hadde de store masser begynt å samle seg til kamp for det gamle norske navnet på hovedstaden – byen som de anså som like mye sin som byfolkets. Det hele var iscenesatt av styret i Noregs Ungdomslag, med kristianiamannen Nikolaus Gjelsvik i spissen. Gjelsvik var formann både i Noregs Ungdomslag, Det Norske Samlaget og i Noregs Mållag. Han var jurist og en troen lagsmann i BUL.

I et opprop til "Dei frilynde ungdumslag" i februar 1908 ba han formennene i hvert enkelt lag over hele landet å "lysa til møte og ha saki fyre". Målet var å få alle lokallagene med på en felles søknad til Stortinget om navnebytte. Av landets omlag 350 ungdomslag, var det bare 22 lag som enten lot være å uttale seg eller som holdt på navnet Kristiania. BULs omlag 300 medlemmer sluttet seg til oppropet.

Men også dette fremstøtet for et navnebytte strandet i det politiske systemet. Tidsskriftet Syn og Segn holdt imidlertid saken varm og tok på seg ansvaret for "å syta for at landsens hovudstad i minsto til 1914 skal faa sitt rette namn, Oslo".

Det politiske grunnlaget på Stortinget og i Kristiania bystyre, var et hinder for et navneskifte. Venstre, hvor målfolket hørte hjemme, slo sprekker og ble delt i to, men kom voldsomt tilbake i 1912 med førti prosent oppslutning på Stortinget. Høyre var sterkest i Kristianiafjordregionen og dominerte fullstendig i bystyret i allianse med Frisinnede Venstre, utbryteren fra moderpartiet Venstre. Arbeiderpartiet var på sin side på fremmarsj og kunne utgjøre tungen på vektskålen i navnesaken, mens Venstre så ut til å bli visket ut av bystyrekartet.

Det endelige ordet når det gjaldt navnebytte, hadde imidlertid Stortinget. Bystyret skulle ifølge Kommuneloven bare tas med på råd. Et sterkt nasjonalt Venstre var derfor et trussel mot Kristiania-navnet. Klarest kom dette til uttrykk da Jørgen Løvland, som hadde tatt over for Gjelsvik som formann i Noregs Mållag, ble kirke- og undervisningsminister i Gunnar Knudsens andre Venstre-regjering i 1915. Allere i 1917 gikk Løvland til verks og fikk gjennom en proposisjon om en ny rettskrivning, og det under store protester. Året etter gikk Løvlands departement løs på by- og stedsnavnene, og satte seg, med Nils Vogts ord, som mål "at hele landet skal døpes om".

Løvland ble rammet av minst like hard skyts i 1918. Og riksmålsstreberen og høyremannen Vogt kunne ikke unngå å tillegge debatten en smule sarkastisk tilsnitt i et foredrag holdt for Christiania Handelsstands Forening i oktober 1918 under tittelen "Oslo eller Christiania?": "Har det ikke gaat Dem, mine herrer, slik som det er gaat mig: At gripes av en viss flauhet ved i tider som disse, da verden staar i brand og verdensriker for fald, i slike tider er Norges regjering og nationalforsamling fyldt av iver for at døpe om vore byer og disktrikter? Frem og tilbake mellem Odelsting og Lagting vandrer det vigtige samvittighetsspørsmaal, om Tromsø fremtidig skal skrives Troms eller Trums. Efter dagelange debatter staar de folkekaarne endu splittet om, hva øst egentlig heter paa norsk, og ender med, at Smaalenene døpes om til Østfold, mens Nedenæs blir til Austagder … og næste stormløp gjælder byerne, som skal døpes om til Oslo, Bjørgvin, Nidaros og Fossna".

Foranledningen var en utredning om norske bynavn ved professorene Hjalmar Falk og Marius Hægstad på oppdrag fra Løvlands departement i 1918. Over halvparten av landets bynavn ble vurdert med tanke på navnebytte. Lillehammer ble foreslått hetende Veslehammer, Risør til Risøn, Grimstad til Grømstad og Florø til Flora. Når det gjaldt hovedstaden, mente professorene at det var på tide å forandre "det fremmede, smakløse og illeklingende navn Kristiania som landets hovedstad nu er nødt til å bære på grunn av et "uheldigt innfall" av en dansk konge i Norges Vanmaktstid." Omtrent samtidig tok 29 vitenskapsmenn, blant annet flere historikere og arkivarer, til ordet for et navneskifte.

Saken ble sendt til magistrat og formannskap med henstilling fra departementet om byens eget syn på saken. Borgermester Arctander ga en partisk innstilling mot vitenskapsmennenes kompetanse, der han frarådet en omdøping, noe som tilhengerene av oslonavnet oppfattet som hånende. Innstillingen ble tiltrådt av formannskapet med 16 mot 4 stemmer. I bystyret gikk det likedan etter en lang debatt der Oslo-leiren og Kristiania-leiren kjempet om å sverte eller forherlige de to historiske navneepokene. 52 stemte for borgermesterens innstilling, 29 representanter gikk i mot.

Mens "poteten" modnes

Løvland fikk problemer på tinget, og bare noen få navneendringer ble gjennomført, men ikke for Oslos vedkommende. Men poteter modnes sakte. De ligger der under jord og muld, strekker sine små spirer opp mot dagen, som så blir til store, robuste planter som varsler om at tiden er inne for plukking. Slik gikk det også med navnesaken. Den politiske oppslutningen rundt navnet Oslo, som steg fra null i 1907 til over en tredel av bystyret i 1918, kunne tyde på at saken ville være moden ved neste korsvei. Dette visste både motstanderne og tilhengerene av et navnebytte. Tilhengerne ventet på det rette været og gjorde lite av seg, mens motstanderne satset på frost og kulde og gjorde det de kunne for å dempe tilhengernes optimisme.

Morgenbladet var stadig argest i sin argumentasjon og hadde samlet over 28.000 underskrifter mot et navnebytte. Men de fikk også støtte fra de underligste kanter.  "Kristianiagutter av 64", et bueskytterkompani rekruttert fra gutter i Homanssbyen, som var flasket opp på begeistringen for italienernes frihetskamp under Garibaldi, og som under parolen "Magt er ikke ret" skrev i Verden Gang at: "Naar nu fremmedfolk fra Sætesdalen og Vestlandet i historisk begeistring for sagatiden vil paadytte os et navn paa en by som laa under Ekebergaasen … da vaakner vi og roper med de rødblusede italienere: Ned med undertrykkerne! Leve borgerfriheten!".

Rent praktisk var nok frykten størst for en navneendring blant byens forretningsmenn. De frarådet dette under henvisning til at "den vilde forvolde vanskeligheter, ulemper og skade i lange tider", for dem selv, som gjennom generasjoner hadde bygget opp sine firmaer rundt navnet Christiania, og for byen i sin helhet, all den tid ingen utledninger ville skjønne hva Oslo var for noe.

I 1923 var saken imidlertid modnet, og flere sto i kø for å ta den opp. Kristiania Venstre, Noregs Mållag og det såkalte Oslo Selskab var blant de første som skrev til Stortinget om å ta saken opp på nytt. Siden fulgte en del innflytterlag og Det norske Studentersamfund etter, samt ti stortingsmenn med en direkte henvendelse til Odelstinget. Saken ble sendt over til Justisdepartementet denne gangen, som nok en gang ba om en uttalelse fra bystyret, slik loven krevde.

Modningen hadde nok skjedd ekstra raskt takket være det forestående byjubileet for Kristian den 4.s by. Mange mente at dette var en ypperlig anledning for å gjøre kort prosess på det danske navnet, og møte de nye tidene med det gamle, men akk så mer "velklingende navn". Men enda flere mente at det ville være et hån mot alle dem som hadde bidratt til byens fremgang i løpet av den 300-års-perioden byen hadde ligget i ly av Akershus voller. Ja, noen mente også et hån mot danske kong Kristian. 

Meningsytringene kom til uttrykk på flere vis, og i ulike fora og sammenhenger. Jubileumskomiteen, som var nedsatt i 1921, var delt på midten. Historikeren Edvard Bull, som i 1918 hadde vært mot en navneendring og var medlem av komiteen, hadde snudd i saken av den grunn at han var "blit ganske betragtelig modnet", slik han selv uttrykte det. Formannen, advokat Bergh, riksantikvar Harry Fett og byarkitekt Aars, hadde også skiftet mening. Men bare Fett og Bull var modnet helt. De dannet et mindretall i komiteen som mente at jubileet var det rette tidspunkt for en navnendring. Flertallet ville vente, eller ikke ha noen endring i det hele tatt, fordi tidspunktet var "særdel­es uheldig".

Votering om en tapt sak

I påvente av bystyrets behandling av saken mobiliserte motstanderne av navneskiftet det som mobiliseres kunne. En ny underskriftskampanje mot navneskifte ble igangsatt. Byens "kjendisliv" kom også på beina. Christian Krohg så på navneendringen som et noe "betænkelig smaabyagtig træk", mens Sigrid Undseth "ville skamme (sig), den dag byen som lever og har gjort sin indsats i landets liv skulde forsøkes fusket om til at bli git ut for sin forgjænger paa den anden side av Akerselven". Nils Collet Vogt fant heller ikke noe positivt ved en navneendring: "byen blir hverken lysere eller smukkere, hverken rikere eller fattigere, om vi sier Oslo i stedet for Kristiania".

Tilhengerene av navneskiftet tok det hele mer med ro. Antakelig toet de sine hender over den desperasjon som nå kom til syne i Kristiania-leiren, for saken var allerede avgjort. Venstre, Arbeiderpartiet og kommunistene hadde forent seg i navnesaken, og ville danne et solid flertall for et navnebytte på Stortinget. Bystyrets behandling var bare en formalitet. Dette visste alle, og det til Høyre-fløyens store irritasjon da dette ble påpekt under debatten i bystyret. Den eneste taktikk som kunne brukes var å forhale saken.

Borgermester Jakob Høe inntok en slags mellomstilling. Det sterkeste argumentet mot en navneendring – forretningslivets betenkligheter ved en navneendring og de skader dette kunne medføre – så han ikke som gjeldende lenger. Mye hadde endret seg siden 1918, mente han, fordi verden hadde "maattet gjøre sig fortroligt med forandringer baade paa landegræsner og paa bynavne", siden fredsslutningen. Men han så likevel på navneendringen som uheldig med tanke på de forhandlinger som nå pågikk mellom Kristiania og Aker om en byutvidelse, og var innstilt på at navnet ble endret når byens grenser ble utvidet.

Høyre gikk enda lenger med uthalingstaktikken og krevde en folkeavstemming om saken. Byens innbyggere hadde imidlertid et ord på seg for å være lite interessert i politikk, noe som kom til uttrykk ved lav valgdeltagelse, enten det var kommunevalg eller valg på nytt skolestyre. Men for dem som hevdet at dette ikke var politikk, ei heller ytring for nasjonal selvhevdelse, men snakk om følelser for den byen man bodde i, og det navn man enten var blitt så glad i, eller hatet, så måtte folket tas med på råd.

Høyre tapte voteringen om en folkeavstemning, og borgermesterens forslag ble stoppet i formannskapet. Ved navneopprop ble det votert over Bull og Fetts forslag om navneendring i anledning jubileet. Med 42 mot 42 stemmer, "idet ordførerens stemme gjorde utslaget", ble forslaget forkastet. På det overfylte galleriet hvor publikum hadde fulgt debatten nøye, ble det utbasunert et høyt rop "Oslo leve!". Men ordførerens klubbe falt tungt og øye­blikkelig: "Der behøves ikke nogen leverop her!", sa han, vel viten om at Stortinget i neste øyeblikk ville gi livet tilbake til det gamle navnet Oslo.

Ved et tidsskille

Ved lov av 11. juli 1924 ble det slått fast at Kristiania var historie fra 1. januar 1925. Forslaget ble vedtatt i Odelstinget den 30. juni med 81 mot 23 stemmer og i Lagtinget den 4. juli med 21 mot 15 stemmer. Det var dermed utelukket å feire 300-års dagen for Kristian 4.s utstikking av byen under Akershus tykke murer. Komiteen endret navn til Komiteen for Den byhistoriske Utstilling paa Akershus, og den 12. september 1924 åpnet ordføreren utstillingen med Kongen og Dronningen til stede.

Åpningstalen var preget av det som hadde skjedd med det gamle navnet, og i følge historikeren S. C. Hammer i bind 5 av "Kristianias historie – 1878-1924", var talen et uttrykk "for en grundstemning inden vide kredse i byen".

Under nytt navn skulle byens liv gå videre. Nå gjaldt det å sende ut budskapet til alle verdenshjørner om hva som hadde skjedd. Handleskammeret i Oslo produserte forseggjorte brosjyrer på engelsk, tysk og fransk. Spesielle klistremerker ble også distribuert til å klebe på konvoluttene til handelspartnere og offentlige instanser i utlandet for å informere om navneendringen. Så vellykket var dette at tidsskriftet "The American printer" sendte tilbakemelding til Fabritius & Sønner, som sto for trykking­en, med melding om at alle amerikanere som fikk brosjyren i sin hånd ville lese den og gjøre seg kjent med bakgrunnen for byens omdøping. Byen Basel, som på sin side levde intetanende om det som var skjedd, anmodet handelskammeret om å sende flere brosjyrer, "da her saa at si ingen kjender forandringen, selv ikke ved universitetet". I tillegg ble det gjort oppmerksom på at det nærmest daglig kom brev til byen fra Norge under adresse "Kristiania".

Enkelte så på det som hadde skjedd som en seier for "det norske". Vi tapte Grønland og Færøyene til Danmark, men tok tilbake vårt gamle Oslo, ble det hevdet fra de mest ihuga nasjonalistene. Andre tviholdt på Kristiania-navnet, blant annet Christiania Glasmagasin som hadde vært en av de argeste motstanderen av navneskiftet. For mannen i gata handlet dette om følelser og vane. Og sakte, men sikkert gled det nye navnet på byen inn i folks bevissthet.

Gamle Oslo ble hetende Gamlebyen, noe som var innarbeidet allerede før navneskiftet, mens Kristiania forsvant som navn på et geografisk område, selv om noen ønsket å beholde navnet på den delen av byen som Kristian 4. opprinnelig hadde stukket ut. Kong Kristian står her imidlertid ennå på sokkel, om enn på byens nye torg, utenfor det som en gang var bymurene, og minner oss om at "her skal byen ligge" – byen som var og ble helt annerledes under navnet Oslo.

Kilder:

Utrykte i Byarkivet:

Formannskapets arkiv, Diverse-boks nr. 3, mappe merket ”Navneforandringen, Kristiania – Oslo 1923”

Trykte kilder og litteratur:

Aktstykker, Kristiania bystyre , sak nr. 184/1918 og sak nr. 154/1924

Hjalmar Falk og Marius Hægstad, Utredning om norske bynavn, Kristiania 1918

S. C. Hammer, Kristianias historie.Bind V 1878-1924, Oslo 1928

Nils Vogt, Oslo eller Christiania? Foredrag i Christiania Handelsstands Forening, Kristiania 1918

Olaf Almenningen mfl., "Og byen er vår bror" BUL i Oslo 1899-1989, Oslo 1989

Knut Kjeldstadli, Et splittet samfunn. Bind 10 Aschehougs Norges historie, Oslo 1994

Meddelelser fra Børsen og Handelskammeret, nr. 1, nr. 5 og nr. 6 1924

Ørebladet, 15. juni 1918

Morgenbladet, 3. april 1918, 2. juni 1918, 17. august 1918, 25. august  1918

Dagbaldet, 6. juli 1918

Tidens Tegn, 17. juli 1918, 29. juni 1918

Verdens Gang, 7. juli 1918


TOBIAS 1/2001