Hopp til navigasjon Hopp til innhold
 
A+
RSS
Information in English
Du er her:  Oslo kommune > Byarkivet

Koke, skrubbe, bære vann

Avhengige av vann har vi alltid vært. I dag er det bare å vri eller trykke på kraner og knapper, og vips så flommer dette vårt viktigste næringsmiddel nettopp dit hvor vi trenger det, og i ønsket temperatur. For oss er det selvfølgelig. For våre forfedre, for ikke å snakke om våre formødre, ville det ha vært rene trolldommen.

TEKST: Anne Marit Noraker

Å bære vatten, å bære ved

Tenk bare på alt slitet som opp gjennom tidene er blitt lagt ned i å bære ved og vann – sommer som vinter, ofte i uvær og bitende kulde. Det var kvinnene, og særlig tjenestejentene, som sto for bæringen, og det var ikke få vedfavner og liter vann som skulle i hus i løpet av et år.

I Christiania ble det allerede på 1600-tallet lagt trerør fra Akerselva og til Akershus festning med forgreninger til vannposter og spillvannsspring i byens gatekryss. I hundreårene som fulgte ble rør-nettet stadig utbygget og vannet ble etter hvert ført ned fra både Maridalsoset og Sognsvann.

 Vannpostene var sosiale møtepunkter, hvor klær ble skyllet og mangfoldige bøtter og spann fylt og båret hjem til bakgårdens bryggerhus og grovkjøkken. Gårdeierne kunne allerede fra den første vannledningen ble anlagt, betale en avgift for å få lagt stikkledninger til egen gårdsplass, og i 1858 fantes 335 slike private ledninger i Christiania.

Folk i forstedene hadde ofte lang vei til nærmeste drikkevannskilde. På Enerhaugen var nærmeste vannpost på Galgeberg, og på Grünerløkka måtte man over i Møllergata. For å slippe den lange veien, var det vanlig å bruke vannet i Akerselva og Torshovbekken til vasking. Til og med til matlaging og drikke benyttet mange dette vannet, iallfall på dager fabrikkene sto.

Vannpost på Sagene i 1955. Fotograf ukjent. Fra arkiv etter Plan- og bygningsetaten (A-10002/Ua/0004/021).
Ved en vannpost. Allerede på 1600-tallet fikk Christiania vannposter i flere av byens gatekryss hvor byens innbyggere kunne hente vann og skylle tøy. Vannpost i Maridalsveien 124 på Sagene 1955. Ukjent fotograf. Fra arkiv etter Plan- og bygningsetaten (A-10002/Ua/0004/021).
Spare vann, spare såpe

Det var ikke rart at det var om å gjøre å spare på vannet. Før 1850 brukte folk generelt lite vann, og varmt vann bare i spesielle tilfeller. Såpe var kostbart, både å kjøpe og lage selv, fordi den inneholdt fett som var mangelvare i de fleste hjem. I stedet var det vanlig å bruke lut, vann som fisk eller ull var blitt kokt i, kjernemelk og til og med gjæret urin. Verken vask av gulv, kropp eller klær, var noen dagligdags affære, og vannet ble ofte brukt flere ganger.

Den store folkelivsgranskeren på 1800-tallet, Eilert Sundt, skildret i 1869 renslighetsforholdene i Norge. Han beskrev boliger hvor det bare ble vasket to ganger i året, til St. Hans og jul. Samtidig skrev han at de mange steder vasket hver lørdag, i byene gjerne enda oftere.

Gulvvasken foregikk på følgende måter: Enten ved at de slo vannet ut over gulvet og sopte med sopelimen før vannet rant ned gjennom hull og sprekker i gulvet. Eller de lå på kne og skurte med sand, fille eller børste. I byene var nok det siste måten den vanligste. Etter hvert som det ble moderne med malte gulv, gikk folk over til å vaske med grønnsåpe og varmt vann. Om gulvene mange steder ble vasket sjelden, var det likevel vanlig flere ganger i uken å tørke over bord og benker, sope og lufte ut.

Å bade hele kroppen ble gjerne betraktet som unødvendig, og lite passende for voksne folk. Inntil langt utpå 1800-tallet var det ikke uvanlig at folk bare badet til jul. Det finnes flere historier om hvordan hele familier med tjenestefolket brukte det samme badevannet etter tur. I det daglige holdt det gjerne med et vaskefat og en storrengjøring av kroppen en gang i mellom. Uken ble gjerne oppfattet som en sammenhengende arbeidsøkt, og plassen og forholdene ellers tillot oftest ikke personlig hygiene. Byens tjenestefolk, iallfall mennene, vasket seg, gredde håret og skiftet til helgeklær hver lørdagskveld.

«(…) mangen trøie eller buxe slides op uden at have smagt andet vand end nu og da lidt regn», skrev Sundt. Noen vasket klær forholdsvis ofte, andre nesten aldri. Det vanlige var at klær som var «usædvanlig tilsølede», måtte i vann med det samme, men at klesvasken for øvrig ble samlet opp. På storgårdene på bygdene hadde en oftest så mange klær at de bare trengte å vaske en gang i året, og klesvasken kunne ofte ta en måneds tid.

Også i byen sydde og broderte de vordende husmødre «tolv av hvert» før de ble gift, slik at de senere i livet skulle ha tilstrekkelig rent tøy mellom klesvaskene. Mange hadde imidlertid ikke mer enn ett eller to sett med arbeidsklær og sengetøy. Å vaske skjorter og lintøy hvitt, ikke minst uten bruk av såpe, var selve prøven på «Vaskepigens Kunst». Sundt påpekte at prestisjen rundt store hvitvasker var en demonstrasjon i evne, vilje og mulighet til å vaske hvitt, og i tillegg en demonstrasjon av rikdom på tekstiler.

Selve storvasken krevde så mye arbeid at mange familier leide inn vaskekoner, i tillegg til at de hadde hushjelp. Vask og tørk av klær foregikk først og fremst i det offentlige rom. I byens bakgårder fantes tørkesnorer og felles bryggerhus, med bryggepanne, vaskestamp og vaskebrett. Når vasken skulle skylles, var det mange som bar klesbyltene til Akerselva eller nærmeste vannpost.

En mangfoldighet av misligheter

Velstående familier på vestkanten hadde oftest romslige og velstelte hjem bygget etter tidens byggeforskrifter. I tillegg hadde de tjenestejenter til å holde huset i orden. Husfruene vasket lite selv, men forventet gjerne orden og renslighet, og tjenestejentene hadde ofte både tolv og seksten timers arbeidsdager. Forskjellene i byen var imidlertid store.

Christiania kommune tok tidlig ansvar for blant annet byggekontroll, vanntilførsel, avrenning av grunn- og overvann, gatefeiing og nattlig vakthold. Utenfor bygrensene var imidlertid det meste lov. For forstedene i Aker fantes få offentlige reguleringer på 1800-tallet. De manglende offentlige reguleringene i forstedene bidro til «en mangfoldighet av sanitære misligheter», skrev Christian Gierløff. Gatene og gangene var smale og krokete, og boligmassen besto gjerne av en blanding av små bindingsverkshus, dystre små industribygninger, trangbodde leiegårder, rare tilbygg og falleferdige uthus og staller.

Arbeiderstrøkene var preget av forfall, slum og fattigdom. Der folk bodde tettest, som i Møllergata, Pipervika, på Vaterland og Grønland, var hygieneforholdene ekstra dårlige.Mange bodde i kjellerrom og kott uten verken vinduer eller tilgang til kjøkken, og arbeidsledigheten var høy og alkoholproblemene store.

Vaskeriet på Dikemark i 1905. Ukjent fotograf. Fra arkivet etter Dikemark sykehus (A-40021/U/001/031).
Bryggepanner og vaskebrett. Her vaskeriet på Dikemark i 1905. Ukjent fotograf. Fra arkivet etter Dikemark sykehus (A-40021/U/001/031).
 Mangel på vannavledning, drenering og grøfter ga problemer med søle og stillestående, stinkende skyllevann ute, og hussopp, mugg og fukt inne. Dårlig luft og dårlige sanitære forhold gjorde folk syke, og arbeiderstrøkene var flere ganger arnesteder for dødbringende epidemier.

I byens bakgårder fantes som regel både søppelbinger og lange rekker med bøttedoer, eller «priveter», med tilhørende surrende grønne spyfluer og forferdelig stank. Nattmannen tømte utedoene. Inspektører fra Sundhetskommisjonen og Helserådet kontrollerte at vannposter og avløp ikke var tette, og at kloakkbøtter og søppelbinger ble tømt. Fra slutten av 1800-tallet var det vanlig å ha kloakkbøtter inne i trappegangene, og det ledet ofte til «et nesten ubeskrivelig svineri, og formentlig infeksjon av forskjellig art, særlig for barn som leker i trappene», skrev Christian Gierløff om forholdene rundt år 1900.

Problemer med manglende avrenning, gjorde at kommunen fra midten av 1800-tallet bygde tørrsteinsrenner for å lede kloakken ut i nærmeste vassdrag. Etter hvert som bekkene mer ble å regne som åpne kloakker, ble de overvelvet og omgjort til kloakkledninger for kommunen. 47 av disse bekkene eller kloakkledningene gikk rett ut i Akerselva, og 42 endte direkte ut i havneområdet. Det er vanskelig å forestille seg hvordan fargen og duftene må ha preget Akerselva, havneområdet og folkebadene i fjorden.

Folkeopplysning om hygiene

Lenge ble ikke skitt regnet som farlig, men heller som vanærende eller mistenkelig. På midten av 1800-tallet oppdaget imidlertid vitenskapsmenn bakteriene og den rollen de spilte for de store, smittsomme folkesykdommene.

Ekspertene var sterkt kritiske til renholdet rundt omkring i norske hjem. I 1850 ga lege og hygieneprofessor Fredrik Holst følgende beskrivelse av boforholdene i et hus på Grønland, der ti av i alt elleve beboere var døde av kolera: «I førstenevnte Gaards nederste Etage beboede 2 Familier, bestaaende av 2 Mænd, 2 Kone og 7 Børn, tilligemed 2 Grise i et og samme værelse (…). Dette Værelse var deres eneste Bolig og tjente dem tillige til Kjøkken. Deres Leie var Straa og Høvelspaan. Under Gaarden var der en Kjælder, bestemt til Bolig for Mennesker, men siden afvigte Februar halvfuld av Vand, som en ny Eier begyndte at lade udpumpe, (…) under hvilket Arbeide en fast utaalelig stank udbredte sig af det raadne Vand. Da kjælderen var udpumpet, fandtes paa dens Gulv raadne Rotter, Muus og Katte.»

Eilert Sundt hadde også som mål å drive opplysning om «Flid og Fremskridt i Landet». Det unike med hans verk var at han i stedet for å kritisere hva folk unnlot å gjøre, gikk inn for å drive opplæring ved å beskrive hva folk gjorde rundt om i landet, i stedet for å kritisere. Han påpekte hvor viktig det var å holde sitt hus i orden, særlig for de fattigste: «jo ringere et hus er og jo tarveligere dets stell, des mere gjælder det om mest muligt af renlighed og orden, som skal forgylde ringheden og forherlige tarveligheden.»

Mot slutten av 1800-tallet fikk renholdet et mer vitenskapelig preg. Samtidig fikk folk bedre råd og flere gjenstander hjemme. Det kom ut flere bøker om hvordan man kunne bevare inventar, gulv og tak i alle husets rom, om badeinnretninger for private hus og for arbeiderbefolkningen, om matlaging og husmorens øvrige oppgaver.

I skolene måtte barna stave seg gjennom helseregler som understreket hvilken velsignelse det var med daglig kroppsvask, stell av håret, rene og tørre klær, rene og luftige rom, god bordskikk og fravær av sterke sinnsbevegelser. I Ottilia Adelborgs norske utgave av «Pelle Snygg og barnen i Snaskeby» (1896), kan vi lese side opp og side ned med tekster som denne: «Petter tar tre piker nå som han greier håret på. De sparker og de skriker, men blir snart snille piker – for lange fletter får de, og fornøyde går de. Se med svampen myk og stor vasker seg Katrinemor. Berit tørker seg og gnir slik at huden riktig svir.»

Det ble etablert flere husmorskoler, og både det offentlige og såpefabrikken Lilleborg tok aktivt del i opplysningsarbeidet med opplæring, demonstrasjoner og etter hvert reklamefilmer.

Renslighetsoppdragelsen hvilte også i stor grad på tjenestefolket. Etnologene Frykman og Löfgen skriver om hvordan tjenestejentene tok etter når de selv giftet seg og fikk barn: «Den jenta som hadde tilbragt år av sitt liv med å tørke støv, rydde, skure, stelle og vaske i en byleilighet, bar sannsynligvis en bagasje av orden og system med seg inn i sitt eget hjem. Hadde hun også pusset nesa på borgerbarn og lært dem å komme til bords med rene hender og sett deres belevne opptreden, fikk hun forbilder for sin egen barneoppdragelse som må ha vært betydningsfulle.»

Mot slutten av 1800-tallet hadde politikerne stadig større interesse for «den store ubemidlede klasses ve og vel». Kommunen opprettet et eget boligkontor i 1897, og bygget leilighetskomplekser og arbeiderboliger for «den mindre bemidlede klasse».

Folkebad og hygienekontroll

Fra midten av 1800-tallet fikk stadig flere bygårder installert tappekraner med utslagsvask. Daglig vask av ansikt og hender ble utbredt, og mange badet i stamp på kjøkkenet eller i bryggerhuset. I en tid hvor folk bodde trangt, hvor innlagt vann var luksus og kun et fåtall leiligheter hadde eget bad, var de offentlige badene gode å ty til etter hvert som de kom.

Dusjrom på Ila skole i 1916. Fotograf: Anders B. Wilse. Fra arkiv etter Byarkitekten (A-20031/U/0004/018).
Dusjrom på Ila skole i 1916. Fotograf: Anders B. Wilse. Fra arkiv etter Byarkitekten (A-20031/U/0004/018).
Den første badeanstalten kom i 1861. Da bygde Thorvald Meyer, den rikeste mannen i byen, Christiania Vadske- og Badeanstalt. Han ønsket å gi byens innbyggere en «Forbedring af de arbeidende Klassers sociale og fysiske Stilling». Badet hadde vaskekummer og dampruller, og tolv første- og seksten annenklasses karbad.

To år etter at badet sto ferdig, ga Meyer hele badet til kommunen. Allerede de første årene hadde badet årlig tretti tusen besøkende, og pågangen var særlig stor rundt de store høytidene og på lørdagene. Folk benyttet seg av det nye tilbudet, og kapasiteten på Torggata bad ble snart sprengt.

I tillegg fantes sjøbadeanstalter, badehus og styrtbad på Sjølyst, Hygea, i Pipervika, på Vippetangen og Tjuvholmen. De to siste var gratis, den ene forbeholdt kvinner, den andre menn. Til tross for tilbudet, kan vi i et foredrag holdt i Foreningen for sundhetspleie i 1885, lese at byens arbeidere likevel i altfor liten grad benyttet badeanstaltene.

Man mente årsaken var todelt: Noen av tilbudene var for dyre, andre for langt unna både fabrikkene og arbeiderboligene. Fagfolk og politikere diskuterte hvordan man skulle klare å gi arbeiderbefolkningen mulighet til lettere å få vasket seg. Konsekvensen var at det på slutten av 1800-tallet ble bygget folkebad på Enerhaugen og Sagene, og i perioden frem til 1931 ble det bygget enda sju kommunale innendørs- eller svømmebad.

I tillegg sørget kommunen for å installere sanitæranlegg både i arbeiderboliger, på fabrikker og på skoler. Bystyret gjorde vedtak om hvordan badene skulle benyttes, og innførte hygienekontroll for alle byens skolebarn. Innføring av obligatorisk dusj etter gymmen var også et ledd i dette arbeidet.

Klesvasken blir privat

Som følge av ny teknologi på slutten av 1800-tallet, ble det mulig å legge inn vann i leilighetene oppover i etasjene, og dermed ble det vanligere å bygge høyere hus. De nye bygårdene fikk tørkeloft og bryggekjellere, og ofte egne rom for rulling av tøy. Det var en stor forbedring å få tappekraner med kaldtvann inne til de vedfyrte bryggepannene, men den nye boligstandarden var på mange måter også tungvint.

Klestørk i Seilduksgata i 1955. Ukjent fotograf. Fra arkiv etter Plan- og bygningsetaten (A-10002/Ua/0005/041).
Klær til tørk i bakgården i Seilduksgata i 1955. Ukjent fotograf. Fra arkiv etter Plan- og bygningsetaten (A-10002/Ua/0005/041).
Historikeren Knut Kjeldstadli beskriver godt hva slags slit tjenestejentene må ha hatt: «Først ned tre etasjer for å legge tøyet i bløt, opp igjen, ned for å fyre opp bryggepannene, opp og vent og ned, og så kan du begynne å vaske med skurebrett og grønnsåpe. Takhøyde 1,80 m. Vel ferdig, bærer tøykorga opp til tørkeloftet i femte etasje, gjennom en korridor så lav at du må bøye ryggen. Etter tørken bærer du tøyet seks etasjer ned til rullerommet i kjelleren. Takhøyde 1,70 m. Så på nytt opp i leiligheten i tredje etasje.»

Storvasken tidlig på 1900-tallet vokste seg stadig større. Vasken besto særlig av tøy av hvit og lys farget bomull, og mye av dette var rulle- og stryketøy som krevde omfattende etterbehandling. Med enkle hjelpemidler og dårlig tilgang på vann representerte den stadig voksende klesvasken en stor arbeidsbyrde for kvinnene. Fagfolk og politikere diskuterte vaskeproblemet, og de var enige om å utvikle teknologien og innføre kollektive løsninger for vask av klær. Etter annen verdenskrig ble det bygget både kommersielle vaskerier og felles vaskekjellere for borettslag og flermannsboliger.

Fellesvaskerier ble imidlertid aldri noen stor suksess i Norge. I stedet valgte folk flest å kjøpe seg sin egen private vaskemaskin. Årsakene var nok sammensatte. Det ble færre tunge løft og mindre gåing. I tillegg oppleves ofte skittentøy som noe intimt som mange ikke ønsker at naboene verken skal kontrollere eller irritere seg over. Også klestørken har flyttet inn i den private sfæren, med tørketromler og tørkeskap, og i de senere årene har tørking av klær i bakgården blitt oppfattet som både fattigslig og stygt.

Nye effektive tøyvaskemidler og ny teknologi medvirket til at både tøyet og kvinneryggene slapp unna slitet fra den omstendelige gnikkingen på vaskebrettet. Veksten av klesvask øker stadig og skyldes både mer klær, mer vaskbare og lettstelte klær og økt byttefrekvens for klær og håndklær.

Mindre stank og slit og støv på hjernen

Baderom og styrtbad ble installert i enkelte hjem på vestkanten på 1860-tallet, og på slutten av 1800-tallet fikk flere av de nye bygårdene der innlagt vann og vannklosetter. I 1911 ble byens første kommunale renseanlegg satt i drift, og i tiårene som fulgte ble det gjennomført både en omfattende rensing av havnen og elvene og en storstilt ombygging av byens kloakksystemer. Samlet fikk alt dette stor betydning for både stanken, smitterisikoen og vannforbruket i byen.

Det tok imidlertid generasjoner før folk flest fikk bad og vann-klosett i leilighetene sine. I år 1900 hadde 106 leilig-heter vannklosett, etter første verdens-krig 10 000 og i 1940 var antall vannklosetter oppe i 75 000. I 1940 hadde kun to av tre leiligheter på østkanten bad.

På slutten av 1950-tallet var likevel fortsatt én av fire boliger uten innlagt vann. Den store boligsaneringen på 1950- og 60-tallet, på Enerhaugen og flere andre steder i byen, ble blant annet begrunnet i behovet for å gi byen som helhet bedre sanitære forhold. Først på 1930-tallet kom en ny boligstandardnorm som medførte at alle nye bygninger ble installert med elektrisitet, moderne sentralfyr, bad og vannklosett. Det ble vanlig at unge kvinner gikk husmorskole, og samtidig ble det stadig mindre vanlig å ha hushjelp.

På femtitallet kom mye ny teknologi som var med å rasjonalisere husarbeid. Komforten ble større og en ny standard for familielivet dukket opp. Selvoppfordrende skulle husets frue ha fulltidsjobb som husmor hjemme. Hun skulle sy, rydde, bone, vaske, lufte, banke, børste, trøste og samle familien til sunne felles måltider, lørdagskos og søndagsturer. I perioder hvor husmoren trengte hjelp eller avlastning, leide mange inn profesjonelle husmorvikarer.

Mye av arbeidet som før ble tatt hånd om privat – som for eksempel snekring, søm og slakting, baking og sylting, samt pleie og pass av både syke, barn og gamle – gjøres i dag i offentligheten. Når det gjelder vasking av klær og kropp, har det gått den motsatte veien: Fra felles vaske- eller bade-plasser ute, via vaskekjellere, folkebad og hygienekontrollen på skolene, til private vaske- og baderom inne i den enkelte boligen.

I dag ser det ut til at de fleste tåler mer skitt i hjemmet. Frekvensen av gulvvask, støvtørking og sølvpuss er langt lavere enn for få tiår siden. Få bruker også mindre tid på matlaging og måltider enn vi nordmenn gjør. Kvinner i dag er som regel ute i jobb, og vi har mer fritid enn noen gang. Samtidig er normen i dag at kroppen og klærne alltid skal være nyvasket. Vi dusjer og vasker klær som aldri før. Og det er stadig kvinnene som tar hovedansvaret for vaskefesten.

Uten umenneskelig arbeidsinnsats er det blitt mulig for alle å oppnå et liv i rene, luktfrie omgivelser. Men Sundt viser i sin bok at sansen for renslighet er gammel i vår kultur. Hovedårsaken til at vi vasker oss selv, våre klær og våre barn er, i følge etnologen Ingun Grimstad Klepp, stadig den samme: Vi kappes om å være rene og frykter vanære og sosial eksklusjon om vi lar det være.

 

Kilder og litteratur

Sundt, Eilert: Om renligheds-stellet i Norge. Oslo, 1975 (1869)
Gierløff, Chr.: Liv og død i Norge (1933)
Klepp, Ingun Grimstad: «Fra rent til nyvasket – skittent og rent tøy», SIFO-rapport, Oslo 2003
Frykman, Jonas og Orvar Löfgren: Den kultiverade människan, Lund 1979
Kjeldstadli, Knut: Den delte byen, Oslo
Johansen, Tor Arne: Under byens gater, Oslo 2001
Bentzen, G.E.: «Om badeinretninger i private huse og for arbeiderbefolkningen». Foredrag i foreningen for sundhetspleie mai 1885, Kristiania 1886

Artikkelen er tidligere publisert i Tobias 2-3/2007. Les hele nummeret > her.