Omslaget til førsteutgaven av Sult (1890). Foto/eier: Nasjonalbiblioteket. Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal Norsk Forlag og Nasjonalbiblioteket.

I Sult møter vi en ikke navngitt ung, lidende kunstner, som forsøker å livnære seg som skribent og forfatter i Kristiania, ikke ulikt det Hamsun selv gjorde som ung mann i 1880-årene. Romanen er til dels selvbiografisk, og skal være basert på to harde vintre Hamsun tilbrakte Kristiania med nettopp samme mål for øyet.

Kallet

Sult blir i dag regnet som Hamsuns egentlige debut som forfatter, men allerede som attenåring ga han ut romanen Den Gaadefulde i Tromsø under navnet Knut Pedersen. Året etter fulgte det episke diktet Et gjensyn og romanen Bjørger under navnet Knut Pedersen Hamsund, utgitt av en boktrykker i Bodø. Men hos de store forleggerne møtte han motstand, både i København og i Kristiania.

Som ung mann og dikter var det noe uforferdet og selvsikkert i Hamsuns framferd. Han var viss på at hans litterære åre var stor og kraftfull, og prøvde iherdig å overbevise forleggerne om det samme. Hans litterære forbilder var de aldrende forfatterne Bjørnstjerne Bjørnson og Andreas Munch, og han kontaktet også begge disse, i håp om at de ville hjelpe ham til å få noe antatt. Mens Andreas Munch så en altfor sterk påvirkning fra Bjørnsons tidlige arbeider i Hamsuns litterære forsøk, var Bjørnstjerne Bjørnson i det hele uoverbevist om den unge mannens potensial. Han forsøkte å føre ham inn på en annen løpebane, som skuespiller, men forsøket strandet. Det var forfatter Hamsun ville være, noe annet var uinteressant.

Knut Hamsuns største problem var kanskje at han var fullstendig ute av takt med tidens litterære miljø. Hans skolering var ikke særlig å skryte av og lesningen hans hadde fulgt lystens veier. Fra Hamsun forlot sitt hjemsted Hamarøy, oppholdt han seg flere steder både innenlands og utenlands, der han livnærte seg av de forskjelligste ting, fra tungt kroppsarbeid til foredragshold. Men uansett hvor han var og hva han gjorde, skrev han ustanselig.

Opptakt

Da han vinteren 1884 vendte tilbake til Kristiania fra Amerika, alvorlig bronkittsyk, var det med en følelse av å stå foran et endelig gjennombrudd. Etter at teksten Et livsfragment var kommet på trykk i Dagbladet, hadde redaktør Holst rost hans tekst og uttrykt tiltro til forfatterens talent. Men da han kom fant han byen ved det samme. Han sto fremdeles på sidelinjen, manglet fremdeles en plass i det gode selskap. Syk og herjet av dødsangst strevet han med å skrive brødprosa for å livnære seg. Aviser og ukeblader var mer interesserte i hans beretninger fra Amerika, enn hans litterære forsøk. Han oppholdt seg vekselvis i Valdres og Kristiania, der han skrev, ustanselig. I årene som kom fikk han mange artikler på trykk i aviser og blader, men gjennombruddet lot vente på seg.

Forsommeren 1886 i Kristiania merket Hamsun at noe enestående var i ferd med å bryte fram i det han skrev. Responsen var likevel nedslående. Hamsun vanket en del i miljøet rundt den Oplandske Kafé i Pløensbakken. I dette miljøet var Arne Garborg en aktet person. Garborg hadde på dette tidspunktet publisert sine to første romaner, deriblant Bondestudentar. Hamsun oppsøkte en dag Arne Garborg i sitt hjem, og Garborg lovte å lese hans nye fortelling. Garborg stilte seg imidlertid ambivalent til teksten. Skrivemåten virket fremmedartet, han måtte ha kopiert russerne, Dostojevskij og andre. Hamsun ble først sår, men innså deretter hvilken oppmuntring han hadde fått. Han hadde skrevet som russerne uten å ha lest dem.

Gjennombrudd

Første del av Sult ble publisert i det radikale tidsskriftet Ny Jord i 1888, signert Af en ukjendt forfatter. Det var Edvard Brandes som antok teksten og publiserte den. En kjent beretning om deres første møte forteller at en nordmann oppsøkte Brandes i redaksjonen i København høsten 1888, og ”naturligvis” hadde han et manuskript i baklommen. Men det var mannen som interesserte Brandes mest til å begynne med. Et mer forkomment menneske hadde han sjelden sett. Ikke bare var klærne slitte, men det ansiktet! Ikke at Brandes var spesielt følsom, men den mannens ansikt grep ham. Brandes tok en titt på teksten Hamsun hadde med, og mente ved første øyekast å vite at det var for langt. Men uttrykket bak forfatterens binokler fikk ham til å ta seg i det. Han fikk ikke til å gi ham et avslag.

Brandes tok manuskriptet med hjem, og begynte å lese. Det grep ham fra første stund. Det var ikke bare talentfullt, det var mer! Det var noe av en Dostojevskij i det. Da han hadde lest halve fortellingen fikk han det for seg at forfatteren gikk rundt inne i byen og sultet. Det kom over ham som en skam, og med det samme sendte han ti kroner av gårde.

Sult-fragmentet vakte oppsikt, og det ble spekulert i hvem som sto bak. Forfatter og målmann Arne Garborg ble lansert som en sannsynlig kandidat. Det var imidlertid den ukjente Knut Hamsun som sto på tittelbladet da romanen forelå i sin helhet i 1890. Med Sult sammenfalt endelig form og innhold, og Hamsun fikk sitt etterlengtede gjennombrudd som forfatter. Hans forfatterskap og ikke minst hans person står igjen som en av Norges både mest utskjelte og høyest elskede. Og hans Kristiania-roman klinger fremdeles med når vi går gjennom gatene i denne forunderlige by.

Litteratur:

Ingar Sletten Kolloen. Hamsun. Svermeren. Oslo 2003.

Lars Frode Larsen. Radikaleren. Hamsun ved gjennombruddet 1888-1891. Oslo 2001.

Knut Hamsun. Sult. Utkommet første gang i 1890.